Jeg hadde en flott opplevelse foran TV’n en lørdagskveld tidligere i vår. Det var konsert med gitarkameratene, de gode gamle. Jeg har alltid hatt sans for Øystein Sundes halsbrekkende stunt med ord og gitar. Og Lillebjørn
Nilsen og Halvdan Sivertsen har noen perler jeg blir glad av å høre på. Men min lett depressive sinnsstemning, er det nok Jan Eggum som treffer best. Han er en melankoliker av rang, og han spiller på det nesten hele tiden. For noen
år siden ble jeg den lykkelige – eller ulykkelige – eier av en dobbel CD med Jan Eggums beste. Der er det mye stusselig en kan synke ned i. Men samtidig er det jo så vart og vakkert, at gleden og varmen hele tiden sniker seg inn og
forstyrrer melankolien. Når depresjonen tar tak i meg, kjenner jeg meg veldig godt igjen i ”Mor, jeg vil tilbake.” Det er få som kan sette ord på disse følelsene som Jan Eggum.
Den siste uka har jeg
gått og nynnet på ”En natt forbi.” Det er jo nærmest sjefssangen for melankolikere. ”En natt forbi. En frihetsparodi. Et ensomt monarki. En stivnet melodi.” Det er så trist at det nesten er til å le av.
Og jeg minner meg selv på den danske filosofen Fritjof Brandts ord: ”Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet.” Hadde jeg ikke hatt galgenhumoren disse depressive åra, er jeg slett ikke
sikker på om jeg hadde overlevd. Men nå sitter jeg ved Lågen igjen og filosoferer. Etter en nydelig Idyllkonsert her på lørdag. Jeg og rundt 350 andre koste oss med stemningsfull musikk og vakker solnedgang ved Lågen, helt
til det plutselig begynte å bøtte ned, og konserten ganske brått tok slutt. Men for en fantastisk kveld det var før himmelens sluser åpnet seg.
Det ble flere kvelder ved Lågen forrige uke, mens vi
holdt på å klargjøre Idyllplassen til stemningskonsert. Og det er moro å oppleve at så mange gjør en innsats for at folk skal kunne nyte denne konserten ved Lågen. Nå er det akkurat ei uke siden jeg hadde sommernatta
mi alene ved Lågen, med oljelampe, bål og stillhet. Helt til fuglesangen startet igjen rundt kl. 3, og det begynte å lysne på himmelen i nord. Og himmelen igjen kunne speile seg i Lågen, der den renner sørover mot nord.
Bildet i dag er av de siste glørne på bålet og det første lyset på himmelen natt til tirsdag rundt kl.3. Det bildet har sittet på netthinna, når jeg har gått rundt og nynnet på ”En natt forbi”
den siste uka. Nå vet jo dere som leser bloggen min, at jeg slett ikke er sikker på om jeg kan ha noen å sovne med og våkne med. Jeg er jo ikke så god på å ha noen for tett innpå med over tid. Det er visst noe
depresjonen har ført med seg i livet mitt. Men du verden så godt det er med litt nærhet og kroppskontakt innimellom. Jaja. Livet er ikke for amatører. Men så er det vel det vi er de fleste av oss. Amatører på livets
arena.
Og heldigvis kan vi amatører også oppleve store ting og gylne øyeblikk på denne arenaen. Jeg husker jeg fortalte om en drøm en gang i terapigruppa jeg var med i noen år. Jeg hadde drømt
at jeg vant bronse i en stor alpinkonkurranse. Psykiateren lurte på hvorfor jeg ikke vant gull. Og mitt svar var at selv de villeste drømmer åpenbart har et snev av realisme i seg. Sånn tenkte jeg vel den gangen. Men jeg opplevde også
at drømmen viste at livet var på rett spor. Jeg kommer aldri til å vinne en medalje i noen som helst idrett. Jeg tror jeg har en bestenotering på 60-meteren i ungdommen på 7,6. Men det hang nok sammen med litt mobbing i barndommen,
som gjorde at det var nødvendig å lære å løpe fort. For å komme unna. Men jeg trenger ingen medalje. Jeg har flotte opplevelser, stille kvelder og vakre sommernetter ved Lågen. Og akkurat der og da kan ikke livet
bli så mye bedre. Fortsatt god sommer.
Kvelde 18/6-2013
Med varm hilsen fra Even