Dagbokblader

Den lille isbryteren på Finnøy, som jeg skrev om i forrige blogginnlegg, vil liksom ikke helt slippe taket. Det var bare så vidt vi fikk vår etterlengtede fisketur. Islaget holdt på å spolere alt. Men vi jobbet iherdig for å få tresnekka velberget ut i åpen sjø. Både mannen med plastjolla/isbryteren. Og han som eide båten (min fetters svoger). Og han som ikke eide båten (min fetter).  Og min fetters sønn. Og så var det meg. Denne forvirrende beskrivelsen av deltagerne på fisketuren, er hentet fra en sketsj vi fremførte atskillige ganger i vår ungdom: ”Tre mann i en båt.” På Finnøy var vi fire. Og vi fikk en fantastisk fisketur på Boknafjorden, som jeg skrev om sist. Ikke minst takket være den lille isbryteren.

Uttrykket i overskriften brukes ofte om å løse opp stemningen i sosiale sammenhenger. Jeg er slett ikke god på ”smalltalk” med ukjente mennesker. Depresjonen har delvis ødelagt den evnen. Men innimellom hjelper det med ulike tiltak for å bryte isen. Noen snakker som en foss uansett. Da får jo isen aldri sjansen til å legge seg. Jeg har vel gått i den fella også noen ganger. Likevel er det en annen side ved denne tilfrysingen som har opptatt meg den siste uka. Jeg var på Huset i Larvik sist fredag. Der jobbes det med psykiatri på mange forskjellige måter. Både ansatte og frivillige gjør en flott innsats for at folk med psykiske utfordringer skal få et bedre liv. Denne gangen var det møte med elever fra Helsefag på Thor Heyerdahl vgs, og noen av oss skulle fortelle om rusmisbruk, psykisk helse, depresjon (undertegnede) og aktiviteten på Huset. Både for å inspirere fremtidige helsearbeidere til å jobbe med psykiatri, og for å forebygge, slik at noen kanskje unngår psykiske lidelser selv. Det var veldig sterkt å høre Torgeir Larsen snakke om sitt liv som narkoman i over 20 år, og hans vei ut av narkohelvetet. Jeg kjenner på dyp respekt. Jeg skulle bidra noe med mine erfaringer fra tilbakevendende depresjon. Da kom isen og isbryteren fra Finnøy tilbake i tankene mine. Og jeg tenkte. Åpenhet rundt psykiske problemer kan hjelpe noen til å ta tak i dem før det er for sent. Før islaget i sjelen fryser skikkelig til. Da er det nemlig fare for at en aldri kommer helt løs av isen igjen. Tar vi tak i psykiske utfordringer tidlig, finner noen å snakke med, får faglig hjelp, kan det være mulig å unngå å ende i kroniske psykiske lidelser. Det var jo her bokprosjektet mitt ”Bedre føre var enn varig ufør” skulle komme inn. Men foreløpig ligger det på is, for å si det sånn.

Men om jeg med min åpenhet rundt depresjonen, kan bidra til at andre unngår å havne i samme uføre, er det så til de grader verdt det. Selv om det koster en del hver gang. Her er arbeidet på Huset i Larvik viktig for mange. De siste årene har jeg også hatt en del kontakt med organisasjonen Mental Helse. De gjør også en kjempeinnsats innen psykisk helse. Både for å hjelpe den som sliter, for å skape åpenhet rundt psykisk helse, og for å hjelpe folk til å være føre var. Å bryte isen i sjelen før det er for sent. Så kom det en rapport fra SINTEF på nyåret som slår bena under mye av dette. NRK Tekst TV refererte fra rapporten 30/1: ”Samhandlingsreformen gjør at psykisk syke blir nedprioritert. Rapporten viser videre at reformen rammer forebyggende psykisk helsearbeid, særlig arbeid rettet mot barn og unge.”

Dette synes jeg er tragisk og dumt, både helsemessig og samfunnsøkonomisk. Det er omtrent som å bruke all energi og alle økonomiske midler på brannslukking eller på redningsarbeid i trafikken, og blåse i brannforebygging og trafikksikring. Fullstendig meningsløst. Når isen har frosset helt til, er det for sent å bryte seg ut. Og livet blir ødelagt for svært mange. Tenk om noen kunne slippe. Heldigvis er det noen som ser behovet og som gjør noe med det. En varm tanke og et vennlig ord kan tine opp mye. Kanskje vi kan bidra med noe for å bryte isen.

Kvelde 13/2-2012

Med varm hilsen fra Even

Nå ble det lenge mellom blogginnleggene igjen. Det skyldes en del oppdrag som trengte forberedelse og en aldeles nydelig tur til Finnøy i Ryfylke sist helg. Den kan du lese mer om nedenfor. Takk for hyggelige tilbakemeldinger på både foredrag, kåserier og blogginnlegg. Boka Lykkepilen, som jeg stadig henviser til og viser fram når jeg kåserer, er dessverre utsolgt for lenge siden. Og jeg er aldri blitt ferdig til å trykke den opp igjen. Men en gang kanskje. Noen bibliotek har den til utlån. Og jeg drømmer som sagt om både nytt opptrykk og oppfølger. Det var jo oppfølgeren som skulle hete ”Bedre føre var enn varig ufør.”

Imens pusler jeg med mine to hobbyer. Den ene er å gå på Grete Roede kurs. Jeg må slutte å spise hvert måltid som om det skulle være mitt siste. Men før jeg får til det, hører det visst til livet mitt å leve med en vekt som stadig fyker i været. Og jeg har det nok litt som Obelix. Når jeg er lei meg, da spiser jeg. Men målet er jo å få litt kontroll på dette på sikt og få en kroppsvekt som er stabilt tosifret. Lett er det ikke, når både psyken og vekta fly opp og ned som vannstanden i Lågen om sommeren. Men nå er jeg i gang med Roede-kurs igjen. Og målet er som sagt stabilt tosifret. BMI-en har jeg bestemt meg for å drite i.

Den andre hobbyen er å samle på gylne øyeblikk. Jeg kåserer om dette av og til. Og jeg opplever at når jeg henter fram noen av mine, hjelper det andre til å fokusere på sine. ”Good for me and good for you”, som arabiske basarhandlere i Jerusalem sa om prisen på varene sine, hver gang jeg ble rundlurt. Good price! Akkurat det tror jeg det jeg vil om. Men at fokus på de gylne øyeblikkene i livet gjør godt, er jeg helt overbevist om. Jeg fikk med meg noen slike på Finnøy sist helg. Hyggelig selskap med familien på morssiden. Nylagde potetkaker og andre godsaker. Masse godt hjemmelaget syltetøy. Jeg laget små syltetøykanapeer til frokost for å få smakt på alt. Jaja. Nå ser du hvorfor jeg har bruk for den første hobbyen. Jeg innser at dette slår i hel noe av det jeg skrev i starten. Men sånn er nå livet. Ikke lett å være konsekvent. Jeg fikk også et nydelig møte med et valpekull på min fetters låve. Flotte små kosete fårehunder. Fantastisk opplevelse.

Men helgas høydepunkt var noen timers fisketur på Boknafjorden. Griseværet de siste dagene tok en liten pause. Og vi fikk tre fantastiske timer på en speilblank fjord i strålende vintersol sist lørdag. Jeg gleder meg som en liten unge på sjøen. Helt fra morfar tok meg med ut på fisketurer den gang jeg var guttunge på ordentlig, har dette hørt til livets mest gylne øyeblikk. Og ingenting tømmer hjernen på et øyeblikk, og gir slik sitrende spenning og glede, som når fisken napper. I hvert fall ikke noe jeg kan skrive om her. Opp til fire sei bet på harpa samtidig. Det ble deilig stekt seifilet til middag om kvelden. Og jammen ble det både sei og lange med i kjølebagen hjem til Kvelde. Slik trekker enkelte gylne øyeblikk litt i langdrag. Og det gjør heller ingenting. Men det var jo så kaldt på denne idylliske vestlandsøya. Isen hadde lagt seg i havna, og vi brukte en drøy halvtime på å hakke oss vei gjennom isen, så ikke tresjekta skulle bli skadet. Plutselig dukket det opp en nabo i en liten plastpram. Den rodde han fram og tilbake inne i havna, delvis oppå isen, og brøt opp islaget, slik at jobben ble litt lettere for oss. Fantastisk å se på. Tusen takk til verdens minste isbryter.

Søndag kom det 20 cm tung og våt snø på Finnøy. Jeg kjørte hjem mandag, mange gylne øyeblikk rikere. I Kristiansand ble jeg liggende bak en septikbil, der en vittig sjel hadde klistret på noen bokstaver nederst: ”Shit happens.” Kanskje det er kloakkarbeidernes motto. Og jeg tenkte med meg selv. Ikke akkurat nå, håper jeg. Men sånn er jo livet. Dritten og elendigheten rammer oss når vi minst venter det. Noen tyngre og verre enn andre. Derfor er det så viktig med de gylne øyeblikkene. Jeg har mine. Blant dem en fantastisk fisketur på Boknafjorden sist lørdag. Du har dine. Nyt dem. Ta vare på dem. Å samle på dem er verdens beste hobby. Det synes i hvert fall jeg.

Kvelde 6/2-2013

Med varm hilsen fra Even

Et sosialt medium. Det høres ut som en person med spesielle evner, som kan hjelpe oss til å komme i kontakt med våre døde. Det er det visst ikke, men du verden som det ligner. Sosiale medier hjelper oss til å få kontakt med mennesker vi ikke kan ta på. Enten det heter Facebook eller Twitter eller Instagram eller andre ting. Gjennom pc, smarttelefon, nettbrett eller masse dingser som begynner på i, når Apple er ansvarlig, kan mennesker ha kontakt med hverandre hele tiden. Det har jeg aldri ønsket meg. Og etter at depresjonen krevde sitt i mitt liv, har jeg behov for innimellom å være helt isolert. Ganske ofte, faktisk. Da er det godt å være alene. Men det er aldri godt å føle seg ensom. Det dilemmaet er kraftig forsterket hos meg av depresjonsdiagnosen. En formulering i Lykkepilen i sin tid, kan illustrere det: ”Depresjon er et rop etter nærhet og avstand – samtidig. Derfor er det så vanskelig å besvare.” Mange opplever atskillig sterkere sosiale begrensninger enn meg, enten det skyldes fysiske eller psykiske lidelser. Og det er aldri godt å føle seg ensom.

Jeg så Elling-filmen igjen i jula. Og jeg ler og gråter om hverandre, for jeg kjenner meg så igjen. Når Elling og Kjell Bjarne sitter der og hører telefonen ringe, og ingen av dem gjør mine til å ville ta den. Eller når Elling utfordres til å komme seg ut blant folk, og utbryter: ”Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?” En av mine største hverdagsutfordringer er å ringe til folk. Jeg vet ikke hvorfor. Det bare er sånn. Det ligner litt på forklaringen noen har prøvd å gi på angst – frykt som ikke er der. Jeg kan bruke timevis for å manne meg opp til å ta en telefon, enten det er for å snakke med en venn, for å bestille time til noe, eller for å be noen om noe. Det siste er vanskeligst. Antagelig var det også noe av dette som satte en stopper for jobben på Stokke Bygdetun. Der hadde jeg fem flotte år som daglig leder. Men å lede frivillige krever en del telefonaktivitet. Og det ble for mye. Så nå prøver jeg å frilanse, ved siden av 50 % uføretrygd. Men det har også sine utfordringer.

Jeg blir litt mobbet for meldingen min på mobilsvareren. Det kan jeg leve med. Jeg ber folk om å legge igjen beskjed. Men jeg lover ikke å ringe tilbake. Det koster meg for mye, og da tenker jeg ikke økonomi. Det leieste med denne telefonangsten, er at jeg blir så dårlig til å ta kontakt med venner. Det er jeg oppriktig lei meg for. Og jeg er veldig glad for alle som holder ut med dette. For jeg vil nødig miste gode venner. Og samværet med venner betyr veldig mye for meg. Men enten jeg er i vennelag eller i andre sosiale sammenhenger, krever det så mye, at jeg må ha gode pusterom rundt all sosial aktivitet. Ikke lett å forklare dette. Jeg har bare behov for å si at det er sånn. Og jeg tror det er en del som kjenner seg igjen.

Nå har jeg holdt på med hjemmeside og blogg i snart et år. Jeg har til og med våget meg inn på Facebook. Men jeg har vel både sagt og skrevet, at målet ikke er å være sosial, men å meddele meg. Samtidig som jeg synes det er artig å følge med på ting andre legger ut fra sitt liv. Men i det siste har det dukket opp noen meldinger på Facebook, der folk er opptatt av å følge med på hvem som følger med på dem. ”Se hvem som spionerer på profilen min,” har jeg lest. Dette har jeg vondt for å begripe. Jeg trodde det var hele poenget med sånt – at folk skulle se det jeg legger ut. Nå viser det seg at det visstnok er noe lureri i denne kontraspionasjen også. Kanskje vi må begynne å sende brev igjen. Ikke lett, dette her. Noen har også bedt meg gjør grep på Facebook, for at ikke ting skal ses av flere enn deres venner. Det blir for komplisert for meg. Jeg forstår at folk som bedriver den nye aktiviteten ”naking”, kanskje har behov for å regulere seergruppen. Jeg har dessverre, eller heldigvis, ikke kropp til slikt. Men jeg tenker at hvis vi vil meddele noe privat, er det fortsatt mulig å sende sms eller ringe. Julekortene jeg har fått sist jul, tyder også på at det fortsatt er mulig å sende analoge brev. Beklager at jeg aldri fikk svart på dem, heller. Dette er jeg ikke god på, som sagt.

Min sosiale aktivitet styres av dagsformen, enten det skjer på sosiale medier, med digitale redskaper eller ved personlig frammøte. Men hjemmesiden gir mulighet til både meddelelse og markedsføring. Og Facebook kan åpenbart brukes til det samme. Samtidig som jeg kan følge litt med på andres liv, uten å måtte gå ut eller ringe. Dette ville Elling ha likt. Det er mulig du har falt av for lenge siden. Henger du fortsatt med, ønsker jeg deg en vakker dag. Greit å skrive det her, for da slipper jeg å ringe. Og jeg trenger ikke gå lenger enn ut på verandaen for å nyte en fantastisk solnedgang i januar (bildet).

Kvelde, 23/1-2013

Med varm hilsen fra Even

Overskriften knytter dette blogginnlegget til det forrige. Tittelen på et revynummer i årets revy fra Makalausen i Hvarnes, på bred Lågendalsdialekt, lød ”Åssen ske det gå?” Da var det humor med en kostelig figur i blå frakk og hatt som snakket om verden som holder på å gå av hengslene. Jeg hadde tenkt at dette blogginnlegget skulle handle om små og store utfordringer i eget liv. Så kom terroraksjonen i Algerie. Og humor og overskudd var som blåst bort. Slikt drar på mange måter proppen ut av livet hos meg. Og jeg tenker med gru og fortvilelse på hvordan de som er direkte berørt har det. Jeg sitter og følger spent med på nyheter på TV, og spørsmålet fra overskriften sitter dypt i meg: ”Åssen ske det gå?” Hvordan kommer dette til å ende? Det spørsmålet har drevet gislenes pårørende til fortvilelse de siste dagene. Og jeg føler sterkt og inderlig med de som sitter i uvisshet og venter på beskjed om hvordan det har gått med deres kjære. Dette oppleves forferdelig og meningsløst. Og jeg føler bare fortvilelse, raseri og maktesløs avsky for terroraksjoner som denne.

Snart vet vi hvordan det har gått. Snart vet vi hvor mange som er drept i og rundt gassanlegget i Algerie. Og uvissheten avløses av dyp sorg for mange. Terrorisme er forferdelig. Kidnapping og drap av uskyldige personer, for å fremme et budskap eller en sak, er avskyelig. Og det er meningsløst at noen kan utføre og rettferdiggjøre drap på mennesker som ikke deler ens tro og overbevisning. Denne formen for ekstremisme må vi bekjempe med alle demokratiske midler.

Jeg har akkurat sittet og sett på en nordmann som var i live lørdag kveld, da gisselaksjonen ble avsluttet. Han hadde gjemt seg på rommet sitt da dette startet. Her opplever noen ekstrem lettelse og glede. Samtidig som uroen og angsten øker for familiene til de fem siste Statoil-ansatte vi ikke vet noe mer om. Åssen ske det gå?

Det blir ikke noe langt blogginnlegg denne gangen. Det viktigste var å uttrykke medfølelse og støtte overfor alle involverte ofrene og deres familier. Og avsky overfor terrorismen.

Bildet av det norske flagget får illustrere dagens blogginnlegg, og Nordahl Grieg får avslutte det, med ordene:

”Vi er så få her i landet.

Hver fallen er bror og venn.”

Kvelde 19/1-2013

Med varme tanker og varm hilsen fra Even