Dagbokblader

Jeg sitter og leser boka ”Det skal merkes at vi lever” om dagen. Den refererer samtaler mellom Johannes Møllehave og Benny Andersen fra ei uke på Kreta, ofte med utgangspunkt i Benny Andersens dikt. Boka, diktene og samtalene kaller på både smilet, tårene og ettertanken hos meg. Overskriften i dagens blogginnlegg er et sitat fra Roland Barthes, som disse to kloke danske kulturpersonlighetene filosoferer litt over. ”Har du aldri ønsket å være noens fest?” En nydelig formulering.

I min til dels lykkelige barndom og ungdom på bedehuset, var fest definert som et langt møte med to taler og med god bevertning i mellom. Bortsett fra utlodningsfester og juletrefester. Da var det mer schwung. Men det var ikke alltid partyfaktoren ble spesielt høy for en utålmodig guttunge på de andre festene. Men du verden som bedehus – og kirkefolket kan lage fest rundt matbordet. Det opplevde jeg senest på hyggekvelden på Volds Minde forrige tirsdag, med varme karbonadesmørbrød og et gedigent kakebord. Det står det både respekt og glede av. Men heldigvis har jeg med årene tilegnet meg et litt mer utvidet festbegrep. Så jeg var på kabaret med Lågabrass på Gylnarheim i Kvelde sist lørdag. Der fikk jeg knapt nok lov til å sette mine bein i ungdommen. Avstanden mellom bedehuset og ungdomslokalet var fryktelig stor. Den er heldigvis blitt atskillig mindre, i hvert fall for min del. Og Lågabrass var min fest lørdag. Temaet var ”Norsk på norsk” med masse god norsk populærmusikk, og jeg har sjelden hørt det svinge slik av vårt fantastiske lokale voksenkorps. Det var feiende flott. Og det var til å bli glad av. Jeg anbefaler forestillingen på Gylnarheim søndag 17/3 kl.17, hvis du ikke har fått den med deg. Gus konferansierte aldeles utmerket med mye spennende info om melodiene. Og kabareten var ispedd halsbrekkende humor fra deler av revygruppa Makalausen. Solister bidro med flott sang, og årets hederspris tilfalt en umåtelig verdig vinner. Vel blåst!

Masse hyggelige mennesker var det også. Jeg setter veldig pris på gode tilbakemeldinger på hjemmeside og blogg. Det gleder meg at noen har glede av å lese den. Og det gjør godt når dere sier det. Det vanket også noen vakre smil og noen gode klemmer. Så det var flere som var min fest på lørdag. Og det varmet. Det gjør det alltid. Å være noens fest. Det er et nydelig uttrykk. Så håper jeg, at dere som får til å leve i parforhold, og på mange måter er hverandres hverdag, også innimellom får til å være hverandres fest. Det dukker opp noen eksempler på det på Facebook av og til. Det er alltid flott å se. Forhåpentligvis er det mange flere i den analoge, virkelige verden. Men jeg vet at det kan være en utfordring, når hverdagene blir både mange, grå og slitsomme. Men ta nå imot festen når den byr seg. Nyt den og gled deg over den, og vis din kjære den gleden. En liten fest kan også være en fest!

Jaja. Jeg er vel teoretiker i dette. Men også en uforbederlig romantiker. Og når våren tar tak, har jeg en tendens til å bli generelt forelsket. Selv om jeg vet at jeg skal være forsiktig med å gjøre noe mer utav det. Men jeg nyter livet og våren og koser meg med små og store fester, gode venner og gylne øyeblikk. Det ble flere slike i og rundt helga. Lunsj og kabaret lørdag og hyggelig bursdagsselskap i Oslo mandag. En fest skal ikke vare for lenge. Det erfarte jeg vel på lørdag, selv om det jo var koselig med kaffebesøk i totiden på natta. I boka som opptar meg for tiden, finner jeg også sangen og samtalen om ”Svantes lykkelige dag.” Han hadde visst bare denne ene. Men du verden for en dag. Jeg har nok flere, selv om depresjonen har gjort mange dager grå. Jeg har i hvert fall mange lykkelige øyeblikk. Men jeg kjenner meg vel litt igjen i det siste verset i ”Lille sang til Nina.”

”Jeg ved, det varer ikke ved.

Du har en anden kær.

Men du har lært meg kærlighed,

du er mig evig nær.”

Illustrasjonsbildet denne gangen er av vinterens flotteste blomsterkasse, før blomstene ble satt utover for å pynte et fantastisk festbord. Nyt synet. For mye av det gode kan også være både flott og godt. Men selv en liten fest, er en fest! Tenk å få være noens fest. Om så bare for et øyeblikk.

Kvelde 14/3-2013

Med varm hilsen fra Even

Jeg har etablert en ny lidelse. Jeg håper det går over snart, for det er slett ikke behagelig. Det gjør vondt i hælen. Og jeg har jo hørt om akillessenen. Nå har jeg også lest om den. Den er blitt behørig googlet, og jeg føler meg rimelig sikker på at det er der smerten sitter. Byrden av en tresifret kroppsvekt gjennom mange år, måtte vel slå ut en gang. Jeg tror det må være noe betennelsesgreier, så jeg smører på litt gel hver kveld, som visstnok skal være både smertestillende og betennelsesdempende. Riktignok har den gått ut på dato, men det har vel jeg også, så dette burde fungere. Men googlingen ble en litt stusselig opplevelse. Det er visst som regel to ting som fører til betennelse i akillessenen. Det er idrett og alder. Årsaken til mine smerter er nok nærmere liggesår enn idrettsskade, og det er ikke spesielt oppmuntrende. Kanskje må en bare regne med noen vondter her og der i min alder. Og en må være forsiktig med brå bevegelser. I mitt nye liv på Facebook ser jeg jo at jevnaldrende fra det som i sin tid het gymnaset – så gammel er jeg – driver med både løping, sykling, vinterbirk, sommerbirk og annen utagerende fysisk aktivitet. Bare vent!! Men jeg liker jo egentlig å gå tur i vakker vestfoldnatur, så jeg håper som sagt at akillessmertene snart gir seg.

I helbredelsesprosessen har jeg i skrivende stund foreskrevet og hengitt meg til en annen favorittaktivitet: sitting i solveggen på verandaen på Sundby. Med varmedress, Petterøe, kaffe og skrivesaker. Og sola stråler fra en skyfri himmel over låven på Sundby. Livet er slett ikke det verste man har. Jeg tror Benny Andersen har skrevet noe om det. Og med meg på rehab i solveggen har jeg ei bok som jeg fikk av vår kjære kantor tirsdag kveld. Da kåserte jeg på hyggekveld i regi av diakoniutvalget og menighetsrådet i Hedrum, og Tone kom med denne nydelige boka: ”Det skal merkes at vi lever”. Jeg kjenner allerede at jeg kommer til å ha stor glede av den. To av de virkelig store personlighetene i dansk kulturliv etter krigen, Benny Andersen og Johannes Møllehave, sitter i dype samtaler på Kreta ei uke. Disse samtalene er det blitt bok av, ført i pennen av journalist og redaksjonssjef Karen Thisted. Mange av samtalene tar utgangspunkt i Benny Andersens dikt. Og disse to gamle venner og vise menn har uendelig mye å gi. Fantastisk lesning så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal lese et kapittel eller to i dag også, når jeg bare blir ferdig med å skrive dette. Og når jeg sitter her i vårsola og skriver, gjør det ikke vondt i akillessenen heller. Bevegelse er oppskrytt.

Akilles kjenner vi fra gresk mytologi. Moren dyppet han i elva Styx, så vannet skulle gjøre han usårlig. Vannet dekket alt, bortsett fra et lite punkt på hælen. Der ble han til sist rammet av en pil som tok livet av han. Senere er akilleshæl blitt betegnelsen på alle menneskers mest sårbare punkt. De fleste har et slikt. Noen har mange, og det kan gjøre livet både tungt og utfordrende. Min akilleshæl sitter nok høyere opp, tror jeg. Hvis det da er i hjernen senteret for psyken sitter. Men dette er heller ikke så enkelt. Når følelseslivet og psyken er i ulage, kjennes det som både nerver og følelser sitter over hele kroppen – utenpå. Da blir akilleshælen forholdsvis stor, og ganske lett å få ram på, dessverre. Slik blir livet veldig sårbart. Og noen mennesker har utrolig nok glede av å såre andre på deres mest sårbare punkt. Dessverre har de ofte også en velutviklet evne til å finne disse punktene. Slike har jeg lite annet enn forakt til overs for, og jeg skulle ønske det hadde gått an å stoppe dem på en enkel måte. Dessverre fremstår de ofte som usårlige selv. Jeg har møtt noen av psykopatens ofre, og vel aldri kjent så sterkt på maktesløshet og empati som da.

Men akilleshælen vår kan bli rammet uten at det ligger tilsiktet ondskap bak. Noen ganger er det bare uvitenhet eller ubetenksomhet. Det må vi vel bære over med. Samtidig tenker jeg at bevissthet på, beskyttelse av og åpenhet om min egen akilleshæl, kan bidra til at den ikke rammes så ofte. For det er vondt. Illustrasjonsbildet denne gangen er hentet fra en forebyggende behandlingsreise i Sharm el Sheik for noen år siden. Trolig er det for lenge siden sist. Men noen timer i vakker vårsol gjør godt for min akilleshæl, både nedentil, oventil og innvendig. Håper du også har anledning til å unne deg det. Fortsatt god vår.

Kvelde 7/3-2013

Med varm hilsen fra Even

Jeg kjørte fra Larvik mot Kvelde en ettermiddag i februar. Og jeg tror aldri jeg har sett så mange forskjellige blåfarger i en skiftende horisont oppover Lågendalen. Vel hjemme ble jeg minnet om at det er noe som kalles den blå timen, mellom solnedgangen og mørkets frembrudd på ettermiddagen. Om det også er en blå time på morgenkvisten, er jeg usikker på. Eller om det bare er et vinterfenomen. Fantastisk vakker er den uansett, denne nydelige overgangen mellom lys og mørke. Og så er jeg så glad i blått.

Mandag var jeg på fullmånekonsert i Hedrum kirke. Månen hang strålende blank over Hedrumsletta, og inne i kirken fikk vi en times konsert som absolutt kunne konkurrere med den blå timen i stemning og skjønnhet. Larvik Kammerkor sang flott. Kantor Tone Langmoen Kalbakk dirrigerte og spilte – orgel og piano. Både til koret, fellessangen og til Jorunn Abrahamsens nydelige fløytespill. Og vi sang Erik Byes ”Blå salme.” Den kommer jeg tilbake til. Arne Solem kåserte om månen, fasten og påsken. Om påskedag, som ble lagt til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn på kirkemøtet på IKEA i 325. Eller var det Nikea? Og om blåmandag. Dagen etter fastelavnssøndag. Dagen før feitetirsdag og askeonsdag som innleder fasten i vår kirke. Den opprinnelige betydning av blåmandag er jeg usikker på. Arne antydet noe om blå duk på alteret. Senere har den jo fått en viss slagside, ved å bli brukt om dagen etter en rangel. Enten rangelen var utagerende festing, økonomisk galemattias eller andre ting en fikk svi for dagen derpå. Kanskje representerer også denne betydningen en slags overgang fra mørke til lys, i beste fall. Ellers holder jeg fast ved det vakre i blåfargen. Men heller den blå timen enn blåmandagen, for å si det sånn. Og veldig gjerne Blå salme med tekst av Erik Bye og melodi av Henning Sommero. Jeg tror jeg har sunget den før. Men den har aldri gjort slikt inntrykk, som den gjorde på mandag. Salmeteksten takker i det andre verset for lyse døgn, for barneskritt og for kjærtegn. Jeg har tidligere skrevet om lysere dager og om min lille grandnevø Liam, som bringer solstråler langt inn i sjelen. Jeg har mye å være takknemlig for. ”Men og for våkenetter, som aldri unte ro, men ga min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto.” Sang vi. Den satt.

Jeg leser og hører noen ganger om mennesker som er takknemlige for krisene i livet sitt, som de har vokst på og lært av. Det kommer jeg aldri til å få meg til å si om depresjonen og alle de tingene som skapte den og som fulgte i dens kjølvann. Når dagene er så mørke og tunge, at de nesten ikke er til å holde ut. Når en er så trøtt og sliten, at en nesten ikke orker seg selv. Helt til hodet blir lagt på puta om kvelden, og en er lys våken. Klar for nok en urolig natt, som skaper nok en tung dag. Nei. Jeg får meg ikke til å takke for det. Men så slo det meg på mandag, da vi sang ”Blå salme”. Kanskje har våkenettene skapt noen blå timer i mitt liv. Ikke bare blåmandager. Når noen kommer bort og takker for åpenhet i Lykkepilen, i foredrag og på hjemmesida. Når noen sier de har fått hjelp av det jeg formidler. Når den gode humor får latteren til å komme gråten i forkjøpet, som filosofen Fritjof Brandt har sagt. Og opplevelsen av gjenkjennelse og fellesskap får en til å både le og gråte sammen. Eller når tonene fra Elgars ”Salut d’amour” på fløyte og piano, kryper og varmer langt inn i sjelen, som de gjorde på mandag. Da kan det dunkle draget skape blå timer i livet. Nettopp i brytningen mellom lys og mørke. ”I mørket er alle dager grå”, ble min litt depressive beskrivelse av hverdag og tilbakevendende blåmandager. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Noen av dagene er blå. I hvert fall noen av timene. Jeg synger meg en blå, blå salme.

Kvelde 28/2-2013

Med varm hilsen fra Even

Jeg gikk alene på kino på Bølgen i Larvik i går. Jeg gjør det av og til. Jeg er alene i leiligheten hjemme. Og da tenker jeg at jeg kan gå ut alene også, når det ikke faller naturlig å få noen med. Noen ganger koster det også mer å be med noen enn å gå alene. Det har jeg skrevet om før. Lørdag hadde jeg selskap med to gode venner, både på kino med Abraham Lincoln og etterpå. Jeg synes vel at det var enda hyggeligere. Men jeg har mye lettere for å si ja når noen spør, enn å ta initiativ til slikt selv. Det var disse depressive følelsene, da. Nå høres det ut som jeg er på kino et par ganger i uka. Det er jeg ikke. Det var alt for lenge siden sist. Nå gikk jeg alene fordi jeg var redd for å gå glipp av Les Miserables på kino. Jeg snufset meg gjennom storslåtte bilder, nydelige melodier og flotte skuespillerprestasjoner i to og en halv time. Nå har jeg lånt en dobbel CD med sangene som står på i bakgrunnen. Jeg er fryktelig glad i Les Miserables. Jeg kommer antagelig til å nynne på ”Do you hear the people sing” og ”Drink with me” og andre melodier i dagevis. Kanskje minner musikalen og filmen meg om sannheten noen lærte meg i høst: ”Det skal mye til for å ha det verst.” Scener med straffearbeid, prostitusjon, mishandling, urettferdighet og fattigdom gjør inntrykk. Samtidig som musikalen viser at det er mulig å finne en vei ut av nesten alt. Når noen eller noe gir en selvrespekten og troen på livet tilbake. Og både lykkelig og ulykkelig kjærlighet gjør meg rørt. Les Miserables har rikelig av begge deler. Jeg har vel erfaring fra begge, mest fra den ulykkelige. Det er vel derfor jeg er singel. Og går alene på kino. Av alle ting var også plassene på begge sider ledige. Det øker ikke følelsen av fellesskap nevneverdig.

Men bevares. Jeg har valgt singellivet selv, i hvert fall delvis. Samtidig som det nok er en av de såreste sidene ved depresjonen min, at jeg ikke orker å ha noen så tett innpå meg. Så jeg er singel. Jeg synes det høres litt bedre ut enn enslig. Og jeg kan gå alene på kino. Jeg kan reise alene på ferie. Og jeg kan gå alene på restaurant. Det siste er kanskje det mest stusselige. Innimellom føler jeg at alle lysene i restauranten er rettet mot mitt bord, slik at alle kan se at jeg sitter der alene. Det er vel kanskje det som rører meg mest ved Les Miserables. Livet som ikke ble slik en hadde drømt om. Hvis du har lyst til å lese litt om mine drømmer, kan du lete deg fram til ”Kåserier og taler” i menyen på hjemmesiden. Der finner du et Idyllkåseri og Tale for damene fra Bjerkely i 2010. Jentene i New York har et og foran sine singelliv. Kanskje noen etter også. Det får være måte på til åpenhet. Mitt singelliv har også noen og. Jeg har familie og gode venner som bryr seg om meg. Jeg får være med i selskaper og på turer. Og innimellom vanker det vakre smil og gode klemmer fra kvinner i min nærhet. Det gjør alltid godt. Og det slår meg, at jeg har det ikke så verst likevel. Det er ikke alltid parforhold er så enkle, heller. Men ta vare på hverandre, om dere kan. Og vær rause med hverandre, både med gode ord, toleranse og kjærlighet. Det er kanskje bedre å leve med noen små irritasjonsmomenter, enn å leve helt uten.

Her er gutten sin som kan teoriene. Og som egentlig er fornøyd og takknemlig, tross alt. Men jeg skulle ønske enkeltrom ikke kostet det dobbelte. Der er det noe på gang, og det gleder meg. Det er nemlig ikke bare singellivet som gjør at jeg bør ha enkeltrom. Når jeg sover, er det ingen andre i umiddelbar nærhet som gjør det. Jeg glemmer aldri replikken fra en kamerat etter ei natt på firemannslugar på Peter Wessel for noen år siden. ”Korsen i himmelens navn får du sove sjøl???” Nei, si det. Det er ikke alltid det fungerer. Jeg har nok prestert å vekke meg selv med infernalsk during. Så singellivet er nok det beste for meg, på mange måter. Men jeg savner den gode nærheten innimellom. La meg innrømme det. Likevel er det langt igjen til Les Miserables. Så nyter jeg sangen og musikken fra musikalen, og kjenner at jeg er takknemlig for familie og gode venner. Og for sola og fuglesangen som bærer bud om at det går mot vår. Takknemlig for livet rett og slett.
Kvelde 21/2-2013

Med varm hilsen fra Even

Dette gamle fyordet har fått nytt liv de siste dagene. Men deler av innholdet i ordet henger med i dette nye livet. Akkurat som innholdet av hesten. I en ”hestehandel” var det alltid noen som ble lurt. Slik også i dag. Nå har noe merket store mengder hestekjøtt som storfe, og hesten har havnet i lasagne og annen ferdigmat over store deler av Europa. Jeg har spist hestebiff en gang. Min historielærer på Praktisk Pedagogisk Utdanning på Universitetet i Oslo i 2001 hadde satt seg fore at vi skulle oppleve tre ting i tillegg til undervisning og praksis. Vi skulle spise hestebiff. Vi skulle spise sushi. Og vi skulle gå på karaokebar. Hesten smakt greit, den. Litt tørt, kanskje. Men det skulle bare mangle, sånn som den har slitt og jobbet hele livet. Jeg har heller ikke spist sushi siden. Jeg vil helst ha fisken min stekt eller kokt. Raket, gravet og røkt er heller ikke så galt. I hvert fall når en kan grave den selv, som vi gjør med laksen vi har fisket i Lågen. Den er det i hvert fall ikke hest i. Og den er medisinfri. Jeg burde vel gi sushien en sjanse igjen. Og skal jeg spise hest, vil jeg gjerne vite om det. Jeg behøver ikke vite navnet på den, men gjerne hvor den kom fra og hvor mye den var medisinert. Her er informasjonsbehovet stort. Men det virker litt spesielt å operere med bivirkningsliste på lasagne. Da er det bedre å droppe hesten.

Det er mulig Øystein Sunde har rett når han synger ”Hest er best som pålegg.” Ellers syntes han hesten var et skremmende vesen. Jeg prøvde et par små rideturer mens jeg jobbet på Stokke Bygdetun. Og jeg var livredd hele tiden. Jeg har likevel forståelse for at mange har stor glede av både hestehold og ridning. Og ikke et vondt ord om hesten. Men selges den som mat, skal den merkes skikkelig. 100 % storfekjøtt skal ikke inneholde 60 % hest. Det minner litt om han som serverte kylling- og elefantburger, der han påsto at kjøttdeigen inneholdt halvparten av hver: en kylling og en elefant. Altså fifty fifty. Snakk om kreativ markedsføring. Nesten som dagens lasagne. Hovedregelen må være, enten en snakker om mennesker eller dyr: Hvis en ikke har noe godt å si om noen, er det bedre å holde kjeft. Og skal en si noe ufordelaktig, må det i hvert fall være sant. Forbeholdet er antagelig viktig her. Ellers hadde ikke hestehandelen blitt avslørt. Men rumenerne er visst frikjent i denne omgang. Selv om mange pekte på dem i starten. Det viser hvor forsiktig en skal være. Men tilbake til hesten. Den siste hesten vi hadde på Sundby het Bergangutten. Og jeg var fryktelig glad i den. Sine siste leveår var den så nær pølse det er mulig å komme i levende live, og vi kunne klatre på den, leke med den og ri på den. Det er mulig jeg også var tøffere da jeg var liten. Men jeg glemmer aldri den dagen jeg kom hjem fra barneskolen og så Berganguttens hale i slakteribilen. Bergangutten ville jeg aldri spist, enten den hadde kommet som pålegg eller lasagne. Den var jo også kjempegammel. Omtrent som hønene vi spiste på Sundby i barndommen. Når de hadde sluttet å verpe, spiste vi dem. Da var de så gamle at de måtte koke i flere timer for å bli spiselige. Men da smakte de ikke så verst. Ikke hadde de navn heller. Så det var lettere med dem.

Nok om høne og hest. Men kanskje litt mer om hestehandel. Og i hvert fall litt mer om å snakke godt om og sant om noe eller noen. Korrupsjonsanklagene svirrer i Larvik Kommune. Noen ble anklaget for administrativ korrupsjon, hva nå det måtte være. Kontrollutvalget ble aktivert, og uavhengig rapport ble bestilt. Den renvasker kommunen. Men korrupsjonsanklagene opprettholdes, til manges fortvilelse. Jeg tenker at her må det anmeldelse og etterforskning til for å finne ut av dette. Ellers må noen holde kjeft. Dett er for alvorlig til at det går an å slenge disse anklagene rundt seg. Lørdag kveld er det konsert i Mikrobryggeriet i Larvik. ”Senere på kvelden blir det møte med Nobody”, vet Østlandsposten å berette. Det høres ut som et møte med de samme som korrupsjonsjegeren i Larvik Kommune har møtt. Men det er visst et soloprosjekt av Stig Eriksen, med en fiffig undertittel: ”Loose your mind an come to your senses.” Korrupsjonsanklagene i kommunen tyder på at det slett ikke er noe automatikk i dette. Jeg ønsker ikke å bidra til politikerforakt. Til det er jeg altfor takknemlig for at noen er villig til å påta seg disse vervene. Takk for den jobben dere gjør. Så langt har meg bekjent ingen greid å påvise korrupsjon i Larvik Kommune. Jeg vet ikke hvor mye hestehandel som har foregått. Men det er åpenbart ikke nødvendig å merke feet.

Kvelde 16/2-2013

Med varm hilsen fra Even