Et sosialt medium. Det høres ut som en person med spesielle evner, som kan hjelpe oss til å komme i kontakt med våre døde. Det er det visst ikke, men du verden som det ligner. Sosiale medier hjelper oss til å få
kontakt med mennesker vi ikke kan ta på. Enten det heter Facebook eller Twitter eller Instagram eller andre ting. Gjennom pc, smarttelefon, nettbrett eller masse dingser som begynner på i, når Apple er ansvarlig, kan mennesker ha kontakt
med hverandre hele tiden. Det har jeg aldri ønsket meg. Og etter at depresjonen krevde sitt i mitt liv, har jeg behov for innimellom å være helt isolert. Ganske ofte, faktisk. Da er det godt å være alene. Men det er aldri godt
å føle seg ensom. Det dilemmaet er kraftig forsterket hos meg av depresjonsdiagnosen. En formulering i Lykkepilen i sin tid, kan illustrere det: ”Depresjon er et rop etter nærhet og avstand – samtidig. Derfor er det så
vanskelig å besvare.” Mange opplever atskillig sterkere sosiale begrensninger enn meg, enten det skyldes fysiske eller psykiske lidelser. Og det er aldri godt å føle seg ensom.
Jeg så Elling-filmen igjen
i jula. Og jeg ler og gråter om hverandre, for jeg kjenner meg så igjen. Når Elling og Kjell Bjarne sitter der og hører telefonen ringe, og ingen av dem gjør mine til å ville ta den. Eller når Elling utfordres til
å komme seg ut blant folk, og utbryter: ”Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?” En av mine største hverdagsutfordringer er å ringe til folk. Jeg
vet ikke hvorfor. Det bare er sånn. Det ligner litt på forklaringen noen har prøvd å gi på angst – frykt som ikke er der. Jeg kan bruke timevis for å manne meg opp til å ta en telefon, enten det er for å
snakke med en venn, for å bestille time til noe, eller for å be noen om noe. Det siste er vanskeligst. Antagelig var det også noe av dette som satte en stopper for jobben på Stokke Bygdetun. Der hadde jeg fem flotte år som daglig
leder. Men å lede frivillige krever en del telefonaktivitet. Og det ble for mye. Så nå prøver jeg å frilanse, ved siden av 50 % uføretrygd. Men det har også sine utfordringer.
Jeg blir litt mobbet
for meldingen min på mobilsvareren. Det kan jeg leve med. Jeg ber folk om å legge igjen beskjed. Men jeg lover ikke å ringe tilbake. Det koster meg for mye, og da tenker jeg ikke økonomi. Det leieste med denne telefonangsten, er at
jeg blir så dårlig til å ta kontakt med venner. Det er jeg oppriktig lei meg for. Og jeg er veldig glad for alle som holder ut med dette. For jeg vil nødig miste gode venner. Og samværet med venner betyr veldig mye for meg. Men
enten jeg er i vennelag eller i andre sosiale sammenhenger, krever det så mye, at jeg må ha gode pusterom rundt all sosial aktivitet. Ikke lett å forklare dette. Jeg har bare behov for å si at det er sånn. Og jeg tror det er en
del som kjenner seg igjen.
Nå har jeg holdt på med hjemmeside og blogg i snart et år. Jeg har til og med våget meg inn på Facebook. Men jeg har vel både sagt og skrevet, at målet ikke er å
være sosial, men å meddele meg
. Samtidig som jeg synes det er artig å følge med på ting andre legger ut fra sitt liv. Men
i det siste har det dukket opp noen meldinger på Facebook, der folk er opptatt av å følge med på hvem som følger med på dem. ”Se hvem som spionerer på profilen min,” har jeg lest. Dette har jeg vondt
for å begripe. Jeg trodde det var hele poenget med sånt – at folk skulle se det jeg legger ut. Nå viser det seg at det visstnok er noe lureri i denne kontraspionasjen også. Kanskje vi må begynne å sende brev igjen.
Ikke lett, dette her. Noen har også bedt meg gjør grep på Facebook, for at ikke ting skal ses av flere enn deres venner. Det blir for komplisert for meg. Jeg forstår at folk som bedriver den nye aktiviteten ”naking”, kanskje
har behov for å regulere seergruppen. Jeg har dessverre, eller heldigvis, ikke kropp til slikt. Men jeg tenker at hvis vi vil meddele noe privat, er det fortsatt mulig å sende sms eller ringe. Julekortene jeg har fått sist jul, tyder også
på at det fortsatt er mulig å sende analoge brev. Beklager at jeg aldri fikk svart på dem, heller. Dette er jeg ikke god på, som sagt.
Min sosiale aktivitet styres av dagsformen, enten det skjer på sosiale
medier, med digitale redskaper eller ved personlig frammøte. Men hjemmesiden gir mulighet til både meddelelse og markedsføring. Og Facebook kan åpenbart brukes til det samme. Samtidig som jeg kan følge litt med på andres
liv, uten å måtte gå ut eller ringe. Dette ville Elling ha likt. Det er mulig du har falt av for lenge siden. Henger du fortsatt med, ønsker jeg deg en vakker dag. Greit å skrive det her, for da slipper jeg å ringe. Og
jeg trenger ikke gå lenger enn ut på verandaen for å nyte en fantastisk solnedgang i januar (bildet).
Kvelde, 23/1-2013
Med varm hilsen fra Even