Den lille isbryteren på Finnøy, som jeg skrev om i forrige blogginnlegg, vil liksom ikke helt slippe taket. Det var bare så vidt vi fikk vår etterlengtede fisketur. Islaget holdt på å spolere alt. Men vi jobbet iherdig
for å få tresnekka velberget ut i åpen sjø. Både mannen med plastjolla/isbryteren. Og han som eide båten (min fetters svoger). Og han som ikke eide båten (min fetter). Og min fetters sønn. Og så
var det meg. Denne forvirrende beskrivelsen av deltagerne på fisketuren, er hentet fra en sketsj vi fremførte atskillige ganger i vår ungdom: ”Tre mann i en båt.” På Finnøy var vi fire. Og vi fikk en fantastisk
fisketur på Boknafjorden, som jeg skrev om sist. Ikke minst takket være den lille isbryteren.
Uttrykket i overskriften brukes ofte om å løse opp stemningen i sosiale sammenhenger. Jeg er slett ikke god på
”smalltalk” med ukjente mennesker. Depresjonen har delvis ødelagt den evnen. Men innimellom hjelper det med ulike tiltak for å bryte isen. Noen snakker som en foss uansett. Da får jo isen aldri sjansen til å legge seg.
Jeg har vel gått i den fella også noen ganger. Likevel er det en annen side ved denne tilfrysingen som har opptatt meg den siste uka. Jeg var på Huset i Larvik sist fredag. Der jobbes det med psykiatri på mange forskjellige måter.
Både ansatte og frivillige gjør en flott innsats for at folk med psykiske utfordringer skal få et bedre liv. Denne gangen var det møte med elever fra Helsefag på Thor Heyerdahl vgs, og noen av oss skulle fortelle om rusmisbruk,
psykisk helse, depresjon (undertegnede) og aktiviteten på Huset. Både for å inspirere fremtidige helsearbeidere til å jobbe med psykiatri, og for å forebygge, slik at noen kanskje unngår psykiske lidelser selv. Det var veldig
sterkt å høre Torgeir Larsen snakke om sitt liv som narkoman i over 20 år, og hans vei ut av narkohelvetet. Jeg kjenner på dyp respekt. Jeg skulle bidra noe med mine erfaringer fra tilbakevendende depresjon. Da kom isen og isbryteren
fra Finnøy tilbake i tankene mine. Og jeg tenkte. Åpenhet rundt psykiske problemer kan hjelpe noen til å ta tak i dem før det er for sent. Før islaget i sjelen fryser skikkelig til. Da er det nemlig fare for at en aldri kommer
helt løs av isen igjen. Tar vi tak i psykiske utfordringer tidlig, finner noen å snakke med, får faglig hjelp, kan det være mulig å unngå å ende i kroniske psykiske lidelser. Det var jo her bokprosjektet mitt ”Bedre
føre var enn varig ufør” skulle komme inn. Men foreløpig ligger det på is, for å si det sånn.
Men om jeg med min åpenhet rundt depresjonen, kan bidra til at andre unngår å
havne i samme uføre, er det så til de grader verdt det. Selv om det koster en del hver gang. Her er arbeidet på Huset i Larvik viktig for mange. De siste årene har jeg også hatt en del kontakt med organisasjonen Mental Helse.
De gjør også en kjempeinnsats innen psykisk helse. Både for å hjelpe den som sliter, for å skape åpenhet rundt psykisk helse, og for å hjelpe folk til å være føre var. Å bryte isen i sjelen
før det er for sent. Så kom det en rapport fra SINTEF på nyåret som slår bena under mye av dette. NRK Tekst TV refererte fra rapporten 30/1: ”Samhandlingsreformen gjør at psykisk syke blir nedprioritert. Rapporten
viser videre at reformen rammer forebyggende psykisk helsearbeid, særlig arbeid rettet mot barn og unge.”
Dette synes jeg er tragisk og dumt, både helsemessig og samfunnsøkonomisk. Det er omtrent som å bruke
all energi og alle økonomiske midler på brannslukking eller på redningsarbeid i trafikken, og blåse i brannforebygging og trafikksikring. Fullstendig meningsløst. Når isen har frosset helt til, er det for sent å
bryte seg ut. Og livet blir ødelagt for svært mange. Tenk om noen kunne slippe. Heldigvis er det noen som ser behovet og som gjør noe med det. En varm tanke og et vennlig ord kan tine opp mye. Kanskje vi kan bidra med noe for å bryte
isen.
Kvelde 13/2-2012
Med varm hilsen fra Even