Dagbokblader

Gratulerer Hvarnes Ungdomslag. Gratulerer Team Makalausen. Dere har gjort det igjen. Dere har skapt en revy og et opplegg rundt revyen som er fantastisk. Enda en gang. Er det 72 ganger nå tro? Som den lille bygda Hvarnes har invitert til lokal revy og nyttårsmoro med høy kvalitet og ditto partyfaktor. Thor Rikard Odberg var uforlignelig som konferansier og historieforteller. Nydelig middag med steik og grønnsaker, poteter, saus og rørte tyttebær ble servert av et flott kelnerteam. Tyggeredskapen min er preget av tannlegens lystboring på 60-tallet og litt dårlig vedlikehold senere. Så jeg måtte snu en del kaffekopper for å finne en twist jeg torde spise. Beklager, Kjetil, at du endte opp med den harde karamellen. Men Larviks morsomste mann, ifølge ØP, tok det med fatning og holdt en strålende ”Takk for maten” tale. Jeg tror det var det det skulle være. Morsomt var det uansett.

Revygruppa overgikk seg selv denne gangen. Revyen hadde knapt et dødpunkt, og jeg har aldri opplevd en drøy times revy gå så fort. Kostymene og skuespillerprestasjonene var fornøyelige, og scene- og kostymeskifter gikk i et halsbrekkende tempo. Tekster og sanger var gode og morsomme, og det ene høydepunktet avløste det andre. Og tonefølge, lys og lyd løftet og bar den gode humoren gjennom hele forestillingen. Nils-Erik Kvamme hadde regien, og jeg kjedet meg ikke ett sekund. Team Makalausen gjorde en strålende jobb. Tusen takk. Og gratulerer. Jeg håper dere får fulle hus på de åpne forestillingene søndag 20/1 og onsdag 23/1. Finalefesten er vel utsolgt for lengst?

Etter en flott revy og en velsmakende middag, var det tale for herrene ved Hege Voll Midtgaard og for damene ved Jostein Sundby, min date for kvelden. Begge gjorde en strålende innsats med gode poenger og stilfull fremføring. Fetter Jostein spilte el-gitar for anledningen. Men altså. Hege trengte en statist på scenen. En slags mannlig drømmedame, som ikke trengte å si’no. Der sto jeg da. Som en umælende sau og fikk kvinnelige lurespørsmål der svaret blir galt uansett. Og jeg fikk vel bekreftet det igjen, at det er tryggest å la kvinnene stå for mesteparten av kommunikasjonen selv. Vonde å be er de som regel heller ikke. Men å forstå?? Senere på kvelden var det musikk og dans. Her har barnelærdommen min store hull. Men jeg er ganske god til å holde, så jeg fikk da kost meg litt. Tusen takk for dansen. Så var det minibuss til og fra festlighetene sammen med trivelige folk fra Kvelde. Og jeg kunne lande i godstolen med godfølelsen i kroppen og et smil om munnen etter en strålende kveld. Takk Makalausen. Gratulerer Hvarnes. Håper dere får beholde skolen!

Kvelde 13/1-2013

Med varm hilsen fra Even

Jeg kommer akkurat fra begravelse i Kvelde kirke. Kristian Ødegaarden døde i jula, 84 år gammel. Og vi fulgte en gammel hedersmann og god nabo til graven denne nydelige januarformiddagen. Kristian har vært en del av livet mitt siden jeg var guttunge. Han og broren Martin bodde på gården som grenset til vår, og de hadde fiskerett i Lågen litt nedenfor oss. Der lå han på flåtefiske. Fisket de godt, hørte vi sjelden noe. Og spurte vi, var svaret at de fikk en ”slengær”. Fisket de dårlig, kom Kristian tuslende opp langs Lågen for å se hvordan vi gjorde det på Sundbyfisket. Det ble mye laks både på Ødegaardsfisket og på Sundbyfisket på 1970-tallet. Senere hjalp han oss å knytte nye garn til fisket på Sundby, så vennskapet var alltid sterkere enn konkurransen. Kristian og far drev NMS-foreningen i Kvelde i mange år. Vi kalte Misjonsselskapets lille forening Gården-misjonen eller Ola-misjonen. I godt voksen alder giftet Kristian seg med Helene Farmen. Og uten Farmen-familien hadde det vært glissent rundt Kristians båre i kirken i dag, selv om vi også var en del naboer og misjonsvenner til stede. Det er godt når de unge finner hverandre. Men Kristian og Helene er et flott eksempel på at det også kan bli godt når folk finner hverandre i voksen alder. En slektning formulerte det slik en gang: ”Når det tar fyr i gamle hus, brenner det godt.” Her var det virkelig sant, og savnet ble stort da Helene døde for et par år siden.

En annen god nabo og venn gikk også bort i desember. Der fikk jeg dessverre ikke være med i begravelsen. Men jeg har her også lyst til å minnes Odd M. Stokkenes i takknemlighet. Evelyn og Odd kjøpte tomt av far i Brattås tidlig på 70-tallet, og hørte til familiens nærmeste venner etter dette. Odd gjorde en flott jobb som rektor på Kvelde skole i mange år, og begge to har gjort en strålende innsats på Hedrum Bygdetun. Likevel er det viktigste for meg det gode vennskapet med oss her på Sundby. Og varme tanker går til Evelyn og guttene og deres familier.

Jeg kunne nevnt flere. Det tynnes i rekkene blant gamle naboer og venner, som har gitt meg mye opp gjennom livet. Og det er en litt skremmende tanke, at jeg snart tilhører eldste generasjon. Far ville ha fylt 99 år i går, om han hadde levd. Onkel Svein (fars lillebror) ringte for å minnes, og vi hadde en veldig god prat. Blant Sveins gode ord i går, var noen om at han så igjen far, når han så og hørte meg i taler, kåserier og prologer. Det setter jeg pris på. For det er en farsarv jeg gjerne deler og fører videre. Fra jeg var liten gutt, ble jeg dratt med rundt på diverse arrangementer for å lese dikt eller spille piano. Slik ble jeg vist fram, omtrent som en liten ponni på sirkus. Det var ikke spesielt morsomt den gangen, men jeg har hatt stor glede og nytte av det senere. Jeg har lovet meg selv å ikke skrive avisinnlegg hver gang jeg blir engasjert i noe, slik far gjorde til gangs. Men jeg har jo hjemmesiden jeg kan utfolde meg på. Ellers er det litt underlig, at svært lite av fars behov for oppmerksomhet og halloi, synes å ha gått i arv.

De siste gangene far var ved Lågen, sang han ”Skal vi møtes hist ved floden.” Den sang vi også i kirken i dag. Og vi sang ”Navnet Jesus” og ”Deilig er jorden”. Nærmere fars begravelse i 2008 er det nesten ikke mulig å komme. Overskriften på dagens blogginnlegg er hentet fra sangen han var så glad i; ”Slekt skal følge slekters gang.” Jeg vet at flere av dere som leser dette, har mistet noen dere var veldig glad i siste året. Tankene mine går til dere denne dagen. Det ble ganske nært for meg også, da jeg fikk stå ved siden av tante Agnes ved onkel Påls båre i Sykkylven kirke i oktober. Det forholdet kan du lese om under ”Evens Sykkylven” på hjemmesiden, hvis du har lyst. Noen kjenner savnet sårt og tungt. Men vi får ha et håp om at de gode minnene etter hvert blir mest fremtredende. Min gode venn og onkel Svein minnet meg om noen av dem i går. Og et gammelt sitat på latin som henger på veggen i Cafe Greco i Roma, kom plutselig fram i minnet igjen. ”Majorum Gloria posteris lumen est.” Eller noe sånt. Og det betyr noe sånt som at de gamles storhet, heder og ære, er lys for oss som kommer etter. Akkurat slik føler jeg det i dag.

Så fikk jeg i helga holde lille Liam Fredrik i mine armer. Han var på besøk på Sundby for første gang i sitt liv, 4 dager gammel. En ny generasjon har sett dagens lys. Grandonkel Even er stolt og glad. Jeg håper jeg får være med å gi denne lille gutten noen minner fra tidligere generasjoner på Sundby, som han kan ha nytte og glede av. Jeg kan love han mye festlig å le av. Og jeg håper vi sammen kan skape noen gylne øyeblikk – for oss begge. Slekt skal følge slekters gang. Du har mange gode minner fra mennesker du var glad i, selv om savnet også kan være stort. Kanskje et slikt minne kan lyse litt ekstra for deg i dag.

Kvelde 8/1-2013

Med varm hilsen fra Even

Jada. Du leste riktig. Og jeg skrev riktig – og veldig bevisst. For jeg har ingen nyttårsforsetter. De går som regel i vasken før juletreet har rukket å visne. Når en tilhører gruppen virvelløse mennesker (uten ryggrad) som jeg, ender de fleste store og små endringsforsøk med fiasko. Jeg siterte Andrè Bjerkes dikt ”Manglende tiltak” i Lykkepilen i sin tid. Det siste verset lyder:

”Jeg våkner og lover: Fra nu skal jeg trene

mitt vesen til kampen! Nu kaster jeg jakken,

parat til å kjempe mot Bøygen alene,

og bryte det djevelske monstrum i bakken.

Hva fører det til? Noen timers migrene…

Å, bare en gud kunne ta meg i nakken!”

Som jeg kjenner meg igjen i dette. Så nyttårsforsettene er lagt på hylla. Det blir litt ”opp som en løve og ned som en skinnfell,” uansett hva jeg forsøker meg på. Så nå har jeg bare et nyttårsfortsett. Jeg håper livet fortsetter med noen små og store lyspunkter også i dette året. Jeg har ikke gitt opp drømmen. Eller håpet. Eller troen. Troen på nåden og troen på de små gylne øyeblikk i livet. De har det vært mange av i 2012. Og jeg har en forventningsfull tro på flere i 2013. Mitt lille valgspråk som står nederst på forsiden på hjemmesiden, gjelder også for dette året. ”Jeg lever, og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på som jeg kan leve med.”

Det er livsprosjektet også dette året. Jeg gleder meg til å bli kjent med min første grandnevø, Liam Fredrik, som ble født på nyttårsaften. Og jeg gleder meg sammen med stolte foreldre, Ole-Fredrik og Christel. Når yngste nevø Daniel og Sol Caroline også forlovet seg i nyttårshelga, er det enda mer å glede seg over for en gammel onkel. Livet på Sundby går videre. Før bestefar Even giftet seg med sin Amanda i 1912, var han den eneste igjen på Sundby. Etter det har Even aldri vært alene i familien. Selv om dagens Even ikke har bidratt nevneverdig til familieforøkelsen, bortsett kanskje fra samlet tonnasje. Og i motsetning til onkel, ser det ut til at Sundbyguttene takler å ha kvinnfolk i huset. Jeg tror jeg for egen del må holde fast ved erkjennelsen: ”Kvinnfolk og sjokolade kan jeg ikke ha i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute.” Håper det byr seg noen anledninger….

Jeg ser fram til å fortsette arbeidet med blogg og hjemmeside. Antall treff nærmer seg 30 000, og jeg takker for alle hyggelige kommentarer og tilbakemeldinger. Det siste var en nabo som sa han hadde fått en ny hobby – å følge med på Evens blogg, og ei venninne som spurte om hun kunne lese noen blogginnlegg på sitt nettradioprogram. Det gjør meg glad. Og så fører det med seg noen oppdrag med foredrag, kåserier, sanger og artikler. Og jeg tror kanskje jeg er på vei til å bygge opp en liten levevei ved siden av 50 % uførepensjon. Jeg håper også det blir noen vikargudstjenester dette året. Jeg er glad i formidling, både av troen og livet. Selv om det ikke går på skinner. Depresjonen må jeg visst bare leve med. Men også med den grunntonen, er det mulig å være med å formidle livstro. Og jeg drømmer om bedre tider og bedre dager. Både for egen del, og for alle andre som på mange måter har det verre enn meg. Venner og familie har opplevd både alvorlig sykdom og død det siste året. Og det er mange som lider og som sliter i livet. Men en god venn minnet meg om det i fjor høst: ”Det skal mye til for å ha det verst.” Ikke at det hjelper så mye, men likevel… Jeg drømmer om lysere tider og bedre dager for alle. Et nydelig lite dikt av Andreas Borch Sandsdalen får avslutte blogginnlegget denne gangen. Det er ikke nyttårsforsetter, men bitte små håp for deg og meg når livet fortsetter i det nye året. Med ønske om et godt nytt år for oss alle.

Program for et nytt år

Litt mer av smilet,

litt mindre av rynken.

Litt mer av lovsang,

litt mindre av klynken.

Litt mindre av tvilen,

litt mer av troen.

Litt mindre av skranken,

litt mer av broen.

Litt mindre av jeg’et,

litt mer av du’et.

Litt mindre av fortid,

litt mer av nuet.

Litt færre av formenn,

litt flere av lemmer.

Litt mer av samfunn,

litt mindre av stemmer.

Litt mindre av skallet,

litt mer av kjernen.

Litt mindre av lupen,

litt mer av stjernen.

Litt mer av alt

på hvert eneste hold

som miner om Ham

og hans trofaste tolv.

Kvelde 4/1-2013

Med varm hilsen fra Even