Dagbokblader

Jeg fikk lyst til å dele noen juletanker med deg som leser bloggen min. De små kåseriene er den formen jeg trives best med, enten de skrives, som her, eller fremføres i ulike sammenhenger. Takk for alle god tilbakemeldinger på både skriftlige og muntlige små åndsverk. Og nå er det så lenge til neste jul, at jeg kan ta med noen poenger fra diverse julekåserier. Håper de er glemt neste år, men kan gi litt enkel juleglede nå. 4. søndag i advent falt sammen med lille julaften dette året. Jeg har hatt en liten adventsmarkering i leiligheten min på Sundby. En av mine kjæreste eiendeler er julekrybba i oliventre som en gang ble innkjøpt i Betlehem. Stallen ble satt fram først i advent. Der har okse og asen holdt hus i hele desember. Hyrdene og sauene har stått i stuevinduet, mellom et par orkideer som prøver å hente seg inn igjen. Så der har det vært lyst og grønt og fint. Josef og Maria startet reisen mot Betlehem i en krok på kjøkkenbenken, og de tre vise menn startet ferden på en eske i soveromsgangen. Jesusbarnet har ligget i skatollet. Et år hadde jeg gjemt det så godt at jeg ikke fant det igjen julaften. Og jeg tenker at det skjer for mange. Jesus blir helt borte i alt styret rundt julefeiringen. Men i år er han godt på plass i julekrybbe og i hjerte. Hver dag i adventstiden har jeg flyttet litt på Josef og Maria og de vise menn. Vandringen har gått over kjøkkenbenk og stuebord, før alle endte opp i stallen julaften. Jeg kan ikke ha adventskalender med sjokolade og sånt i. Da ville alle lukene vært åpne og tomme 1/12. Figurene i oliventre kan ikke spises. Så jeg har funnet den perfekte adventsmarkering for min del. Den er til og med litt oppbyggelig.

 

Adventstiden har også gitt noen gode opplevelser sammen med familie og venner. Betlehemsvandringen i Lyngdal har jeg skrevet om før. Fantastisk. På den årlige reke- og bursdagsfesten med vennene i Oslo før jul, dalte nok en engel ned på min tallerken. Bursdagsbarnet lager en engel til hver av gjestene, og det er blitt mange flotte engler opp gjennom åra. En av dem henger på julekrybben på bildet. Noen gode musikkopplevelser har det også vært. Black & Lekker i Larvik kirke. Lågabrass i Kvelde kirke. Kick og tensing i Nanset kirke. Og en aldeles nydelig Beat for Beat julespesial på NRK fredag før jul. Sånt gjør meg varm langt inn i sjelen. Ellers blir jeg ganske stresset av julehandel og julegaver. Depresjonen har skadet handelsbalansenerven min. Og julematen er ikke bra for badevekta. Derfor er de opplevelsene som ikke trekker psyken ned og vekta opp ekstra positive. Og de har det vært mange av i desember. Og så er det en liten grandniese på vei, med termin i dag. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg skal bli grandonkel!

 

Det kan bli for mye av både det ene og det andre i advents- og juletiden. Nanset Tensings dirigent snakket om jula som et forstørrelsesglass, som forstørrer både gleden og sorgen og savnet. Noen feirer sin første jul uten noen som betydde masse for dem. Mange opplever skår i julegleden av forskjellige årsaker. Og vi synger ”Deilig er jorden” nærmest i protest. På Kick-konserten fikk vi være med å synge på englesangen: ”Gloria in excelsis Deo”. Det har jeg aldri opplevd før. Selv om vi synger det i kirken på søndager. ”Ære være Gud i det høyeste.” Denne gangen trakk det tankene mine mot den lille gutten som kom hjem fra skolen med ei skjærefjøl han hadde laget i julegave til si mor. Der hadde han skrevet sirlig bakpå med svipenn, som vi gjorde på sløyden i gamle dager: ”Ære være Gud i høyden. Denne har jeg laget på sløyden.”

 

Noen av bokstavguttene i Kvelde har klatret til topps på Kveldes høyfjell Jorstøyp og tent ei flott julgran der oppe. De har båret opp et tungt batteri, og lar treet lyse vakkert litt hver kveld, til glede for mange i bygda. På Ole Brumm i Disney Channel 22/12 ble det så viselig sagt: ”Var ikke du deg, ville vi ha vært litt mindre oss.” Og jeg har sittet og hørt på Tore Aas sin vakre Mariavise med Black & Lekker på CD. ”Når livet blir til må det elskes. Og elskes fordi det er til. Så enkelt (vanskelig) det er å la livet få rom. Få rom til å bli hva det vil.” Nå er mannen på vei ut på viddene, tenker du kanskje. Kanskje det. Men poenget mitt var å minne om de enkle julegledene. Og hvor viktig du og ditt liv er for mennesker rundt deg. Så kan vi sammen la livet få rom til å bli hva det vil. Og aldri gi opp å drømme! When You wish upon a star…Fortsatt god jul.

Kvelde 25/12-2012

Med varm julehilsen fra Even

Feltprest og major Even Sundby formidler julebudskap fra en barkrakk i Norbatt i 1995. Jeg synes jeg ser så inderlig bortkommen ut. Jeg var vel sliten og lengtet hjem. Men lyset er tent - for alle bortkomne sjeler, også denne jula.

Jeg feiret mitt livs mest spesielle jul i 1995. Da var jeg feltprest i Norbatt i Sør-Libanon. Jeg har vel aldri jobbet så mye som jeg gjorde i desemberdagene i 95. Mange var hjemme på juleferie, og vi som var igjen, gjorde det vi kunne for å gi hverandre litt julestemning langt hjemmefra. Noen av oss var på tur til Israel tidlig i måneden, og det var en spesiell opplevelse å lese juleevangeliet for norske soldater ved fødselskirken i Betlehem. Enda mer spesielt var det å sitte på et bølgeblikktak på en observasjonspost (OP) på grensen mellom Syria, Israel og Libanon sammen med norske soldater på vakt på julaften og synge Julekveldsvisa og Det lyser i stille grender. Det gjorde vi 35 ganger i løpet av tre dager fram mot julaften. Hver minste norske leir, posisjon og post fikk julebesøk, må vite. På en liten observasjonspost helt ned mot grensen til Israel, skulle 4 mann tilbringe julaften alene på vakt. Der ble julebesøket fra sjef, Velferd og prest satt ekstra pris på. De hadde brukt sine tildelte meter med rød juleduk og rullet den ut som rød løper for oss som kom på besøk (bildet). En rørende opplevelse. Jeg har minner om hendelser og mennesker fra denne julen, som jeg aldri kommer til å glemme. Nyttårsaften feiret vi med splintvest og hjelm. Ikke fordi det var en spesielt urolig periode. Men fordi man i Midtøsten har en tendens til å feire ting med å skyte opp i lufta. Sporlysammunisjonen som lyste opp nattehimmelen var et spektakulært syn. Men kulene måtte ned igjen. Derfor splintvest og hjelm. Eselet i tannlegens julekrybbe ble skutt i filler av en slik fallende kule, som først hadde gått gjennom bølgeblikk og takplater. Så her gikk det for seg. Men jeg har mest gode minner fra både julefeiringen og året i Libanon.

 

Det er slett ikke slik for alle som har vært i utenlandstjeneste i Forsvaret. Noen kom hjem i båre. Og familien satt igjen med sorgen, fortvilelsen og savnet. Noen kom hjem med alvorlige fysiske skader. Og andre kom hjem med usynlige sår som gjorde at de ikke greide livet her hjemme. På nyhetene i forrige uke kom det fram at 200 personer har tatt sitt eget liv under og etter utenlandstjeneste i Forsvaret. Jeg har en mistanke om at det er mange flere. Og veldig mange flere sliter så mye i hverdagen her hjemme, at livet henger i en tynn tråd, både for dem og deres nærmeste. Forsvaret har blitt mye bedre til å fange opp og hjelpe dem som kommer hjem med sterke inntrykk og vonde opplevelser fra tjeneste i utlandet. Jeg tenker at den hjelpen må være lett tilgjengelig. Og det er ikke her samfunnet skal spare penger. Sender vi norsk ungdom ut i denne tjenesten, må vi i anstendighetens navn ta vare på dem når de vender hjem. Om de gjør det. Her kan vi antagelig fortsatt bli mye bedre.

 

I den lille byen Newtown i Connecticut i USA har de tatt ned julepynten i gatene. Der skal de følge 20 barn og noen voksne til graven før jul, etter nok en meningsløs massakre. Det er bare et snaut halvannet år siden Utøya-tragedien. Og stolen føles antagelig like tom denne julen, for de som må feire jul uten sine kjære. Posttrevmatiske lidelser kan være tunge å leve med, enten de skyldes sterke opplevelser i utenlandstjeneste eller ulike tragedier her hjemme. Jeg ønsker inderlig at Forsvaret følger opp sine veteraner, og at helsevesenet tar seg av de som sliter, spesielt nå i juletida. Høytidene blir ofte ekstra tunge.

 

Jeg sender en varm tanke til deg som opplever den indre mørketida verre og tyngre enn den vi har utendørs. Sola snur jo faktisk denne uka. Jeg skulle ønske den indre sola også ville snu. Og gjør den ikke det, er det kanskje bitte litte grann hjelp i å tenne et lite lys. Mange gjør det både for seg selv og andre denne juletida. Om ikke du akkurat opplever ”Mykje lys og mykje varme”, håper jeg du får oppleve litt. Jeg har tent et lite lys for deg.

Kvelde 17/12-2012

Med varm hilsen fra Even

Jeg tåler jo ikke sinnsbevegelser. Det være seg forelskelse, kjærlighetssorg, gledesrus, fortvilelse eller sinne. Da blir jeg liggende våken om natta. Slik også denne uka. Noen av følelsene er bedre å ligge våken med enn andre. Men denne uka ble jeg såpass krakilsk igjen, at våkenatta brakte liten glede. Heldigvis har jeg lært at det kan være lurt å la de sterkeste følelsene roe seg, før en setter seg til PC-en. Men det er ikke alltid jeg greier det.

 

Denne gangen er det nyordet ”nave” som har påkalt min fortvilelse og vrede. Jeg vet at mange synes det er ustyrtelig morsomt, spesielt i Bye og Rønnings utgave ”Ut å nave”. Det må jeg bare leve med. Men det er som med vestlendingenes forhold til vinunderet i Kana: ”Me veit at det står der, men me likar det ikkje!” Nå står det der, attpå til kåret til årets norske nyord av Språkrådet. Definisjonen på dette språklige misfoster, er ifølge Dagsrevyen 5/12: ”Å drive dank på statens bekostning.” Det har visstnok oppstått blant ungdom som vil kutte skolen en periode og leve på NAV. Og jeg som hadde litt tro på norsk ungdom. Så viser det seg at altfor mange av dem vil ”ut å nave.” Dette blir det nå et norsk ord av. Og åpenbart en masse humor.

 

For meg er dette bare en ny vri på saken som hisset meg så opp på ”Debatten” i NRK tidligere i år. Da var det snakk om alle som syntes det var behageligere å gå på trygd enn å jobbe. Og begrepet ”vondt i viljen” ble freidig relansert. Tidligere prøvde noen å innføre uttrykket ”utenforskapet” om alle oss som ikke deltok i normalt arbeidsliv. Det slo heldigvis aldri an her, i motsetning til i Sverige. Men det skulle ikke forundre meg om det kommer tilbake i valgkampen neste år. Da vet jeg i hvert fall hvem jeg skal stemme på. Ordet ”snillisme” ble heldigvis heller aldri noen besteselger. Jeg likte ikke radbrekkingen av ordet ”snill”. Det synes jeg er et godt ord. Vi har jo ”dumsnillheten” som dekker det andre, både i språket og i samfunnet. Jeg vet at depresjonen har gjort meg mer sårbar både for ordbruk og NAV-humor. Men det må jeg også bare leve med. Og jeg antar at min kamp mot begrepet ”naving” blir ensom og kanskje er tapt i utgangspunktet. Men her på bloggen min kan jeg mene og skrive det jeg vil.

 

Jeg skulle ønske at ordet forsvant fort. Og jeg skulle ønske at alle som er så glad i det, kunne tenke litt på oss som på ulike måter er avhengig av NAV for å overleve. De fleste av oss hadde ikke det alternativet i livet veldig høyt på ønskelista. Og her kan jeg gjenta til det kjedsommelige at jeg skulle ha gitt mye for å ha sluppet depresjonen og kunnet delta for fullt i normalt arbeidsliv. Det tror jeg ikke jeg er alene om. Derfor synes jeg det er både dumt og skummelt å tulle med det. Plutselig kan du bli avhengig av NAV selv. Og den opplevelsen og de rundene er såpass tunge og leie, at jeg for min del har problemer med å takle humoren rundt det. Så er det sagt. Men jeg anser vel kampen som tapt uansett. Det er ikke lett å slåss mot humor.

 

Jeg synes faktisk det er verre med Språkrådet, som har kåret ”nave” til årets norske nyord. Og konsulenten som i sin usigelige visdom mente at det ikke var Språkrådets sak å ta stilling til nyordenes innhold og betydning, selv om de såret mange, kan jeg ikke beskrive uten å bli injurierende. Og navingen er såpass lite innbringende for min del, at jeg ikke har råd til verken bot eller rettssak. Jeg lurer på hvorfor ikke ”mokkamann” vant i fjor. Kanskje fordi det er respektløst og virker sårende på en masse mennesker. Selv om det også var ment som humor. Men det er det jo ikke Språkrådets sak å mene noe om. I rest my case. Men ikke lenge.

Kvelde 9/12-2012

Med varm og krakilsk hilsen fra Even

Jeg har noen små kåserier nå i førejulstida. Der deler jeg noen lyspunkter fra eget liv og håper på den måten å bidra til at andre også greier å fokusere på lyspunktene i sin hverdag. Vi trenger dem nå i mørketida. Mange opplever også at det indre mørket blir tyngre når det drar seg mot jul, og alle synger om hvor glad de er. Da blir de små lyspunktene ekstra viktige.

 

Jeg har sjelden opplevd en slik start på adventstida som i år. Jeg har vært på besøk hos gode venner på Sørlandet i helga. Lørdag fikk jeg være med på ”Reisen til Betlehem” i regi av Lyngdal Misjonskirke. Det ble en sterk og god opplevelse. Jeg småsnufset meg gjennom en drøy halvannen times Betlehemsvandring på vinterfrosne jorder i Lyngdal. Litt fordi det var surt og kaldt. Men mest fordi det var dypt rørende å gå der i stillhet og høre og se julebudskapet bli fremført av små og store skuespillere fra Misjonskirken. Det var hyrder og vismenn og romerske soldater og snekkere og engler i skjønn forening. Det var brennende fakler og bål, flott lyssetting av ulike episoder i fortellingen og sterkt julebudskap i ord og toner. Så nær har jeg aldri vært hendelsene i juleevangeliet. Kanskje bortsett fra da jeg sto og  leste juleevangeliet for norske soldater ved fødselskirken i Betlehem i desember 1995. Men følelsene ble like sterke i Lyngdal i 2012. De sterkeste øyeblikkene for min del, var da 200 deltagere ble ført gjennom byporten i Jerusalem og Betlehem, og da vi sto sammen med hyrdene på Betlehemsmarken og en flokk hvitkledde engler åpenbarte seg, mens ”Deilig er jorden” runget over jordene i Lyngdal. 200 deltagere gikk vandringen i stillhet. 12 fakkelbærere ledet flokken bedre enn veldresserte fårehunder. Og det ene oppbyggelige høydepunktet avløste det andre. Dette var sterke saker. Og når årets Betlehemsreise er avsluttet, har rundt 10 000 mennesker opplevd dette fantastiske julespillet de siste åra. Stor honnør og varm takk til Lyngdal Misjonskirke for en nydelig adventsopplevelse.

 

Helga fortsatte i hyggelig selskap med gode venner. Markus er ikke bare en evangelist, men en flott gutt jeg er litt grandonkel til. Jeg fikk holde vidunderet på 8 måneder litegrann, åpenbart til større glede for meg enn for han. Men han gråt ikke. Og det er da noe. Flott opplevelse det også. Og rundt julaften blir jeg grandonkel på Sundby også. Neida. Dette er ikke uttrykk for noen religiøs psykose. Det skjer på ordentlig. Og jeg gleder meg stort. I Kvås nøt vi en nydelig julemiddag på Kvåstunet søndag før vi var på lysmesse i Kvås kirke. Med lesninger etter engelsk tradisjon og flotte julesanger mellom lesningene, understreket det Betlehemsvandringen lørdag på en sterk og god måte. Bedre start på adventstida kunne jeg ikke få.  Og jeg kjørte glad og takknemlig hjem til Kvelde på mandag, med julegaver og hjemmelaget bringebærsyltetøy i bagasjen. Her har jeg fyrt i ovnen, tent stearinlys og er klar til å hente fram julekrybba jeg kjøpte i Betlehem. Adventsstaken er på plass, og nå starter Betlehemsvandringen i Evens stue. Josef og Maria står på kjøkkenet. De vise menn er plassert i gangen. Hyrdene vokter sin hjord i stuevinduet. Og okse og asen ligger og koser seg i stallen. De sentrale figurene flytter jeg litt hver dag i adventstida, til de ender opp i og rundt stallen på julaften. Det er min lille adventsmarkering. Lykke til med din. God førejulstid.

Kvelde 4/12-2012

Med varm hilsen fra Even

Nyeste kommentarer

05.10 | 08:40

Fantastisk Even,jeg er så rørt.Ha en flott dag.😊❤️🌺

28.03 | 09:00

Kom plutselig innom bloggen din og har fått med meg flere begreper jeg vil ta med meg videre: "manus-depressiv" og "se-vitaminer". Fantastisk!

30.01 | 13:04

Synes i allefall at du er flink til å komme deg ut i naturen. Det redder deg veit du. Jeg er mere lat pga et vondt bein nå for tida. Lykke ønskes deg Even!

23.12 | 13:33

Tusen hjertelig takk, Even! Du er så god med ord! God jul🎄🌟