Jeg tåler jo ikke sinnsbevegelser. Det være seg forelskelse, kjærlighetssorg, gledesrus, fortvilelse eller sinne. Da blir jeg liggende våken om natta. Slik også denne uka. Noen av følelsene er bedre å ligge
våken med enn andre. Men denne uka ble jeg såpass krakilsk igjen, at våkenatta brakte liten glede. Heldigvis har jeg lært at det kan være lurt å la de sterkeste følelsene roe seg, før en setter seg til PC-en.
Men det er ikke alltid jeg greier det.
Denne gangen er det nyordet ”nave” som har påkalt min fortvilelse og vrede. Jeg vet at mange synes det er ustyrtelig morsomt, spesielt i Bye og Rønnings utgave ”Ut å
nave”. Det må jeg bare leve med. Men det er som med vestlendingenes forhold til vinunderet i Kana: ”Me veit at det står der, men me likar det ikkje!” Nå står det der, attpå til kåret til årets norske
nyord av Språkrådet. Definisjonen på dette språklige misfoster, er ifølge Dagsrevyen 5/12: ”Å drive dank på statens bekostning.” Det har visstnok oppstått blant ungdom som vil kutte skolen en periode
og leve på NAV. Og jeg som hadde litt tro på norsk ungdom. Så viser det seg at altfor mange av dem vil ”ut å nave.” Dette blir det nå et norsk ord av. Og åpenbart en masse humor.
For meg
er dette bare en ny vri på saken som hisset meg så opp på ”Debatten” i NRK tidligere i år. Da var det snakk om alle som syntes det var behageligere å gå på trygd enn å jobbe. Og begrepet ”vondt
i viljen” ble freidig relansert. Tidligere prøvde noen å innføre uttrykket ”utenforskapet” om alle oss som ikke deltok i normalt arbeidsliv. Det slo heldigvis aldri an her, i motsetning til i Sverige. Men det skulle ikke
forundre meg om det kommer tilbake i valgkampen neste år. Da vet jeg i hvert fall hvem jeg skal stemme på. Ordet ”snillisme” ble heldigvis heller aldri noen besteselger. Jeg likte ikke radbrekkingen av ordet ”snill”. Det
synes jeg er et godt ord. Vi har jo ”dumsnillheten” som dekker det andre, både i språket og i samfunnet. Jeg vet at depresjonen har gjort meg mer sårbar både for ordbruk og NAV-humor. Men det må jeg også bare
leve med. Og jeg antar at min kamp mot begrepet ”naving” blir ensom og kanskje er tapt i utgangspunktet. Men her på bloggen min kan jeg mene og skrive det jeg vil.
Jeg skulle ønske at ordet forsvant fort. Og jeg
skulle ønske at alle som er så glad i det, kunne tenke litt på oss som på ulike måter er avhengig av NAV for å overleve. De fleste av oss hadde ikke det alternativet i livet veldig høyt på ønskelista.
Og her kan jeg gjenta til det kjedsommelige at jeg skulle ha gitt mye for å ha sluppet depresjonen og kunnet delta for fullt i normalt arbeidsliv. Det tror jeg ikke jeg er alene om. Derfor synes jeg det er både dumt og skummelt å tulle med
det. Plutselig kan du bli avhengig av NAV selv. Og den opplevelsen og de rundene er såpass tunge og leie, at jeg for min del har problemer med å takle humoren rundt det. Så er det sagt. Men jeg anser vel kampen som tapt uansett. Det er ikke
lett å slåss mot humor.
Jeg synes faktisk det er verre med Språkrådet, som har kåret ”nave” til årets norske nyord. Og konsulenten som i sin usigelige visdom mente at det ikke var Språkrådets
sak å ta stilling til nyordenes innhold og betydning, selv om de såret mange, kan jeg ikke beskrive uten å bli injurierende. Og navingen er såpass lite innbringende for min del, at jeg ikke har råd til verken bot eller rettssak.
Jeg lurer på hvorfor ikke ”mokkamann” vant i fjor. Kanskje fordi det er respektløst og virker sårende på en masse mennesker. Selv om det også var ment som humor. Men det er det jo ikke Språkrådets sak
å mene noe om. I rest my case. Men ikke lenge.
Kvelde 9/12-2012
Med varm og krakilsk hilsen fra Even