Jeg kommer akkurat fra begravelse i Kvelde kirke. Kristian Ødegaarden døde i jula, 84 år gammel. Og vi fulgte en gammel hedersmann og god nabo til graven denne nydelige januarformiddagen. Kristian har vært en del av livet mitt
siden jeg var guttunge. Han og broren Martin bodde på gården som grenset til vår, og de hadde fiskerett i Lågen litt nedenfor oss. Der lå han på flåtefiske. Fisket de godt, hørte vi sjelden noe. Og spurte vi,
var svaret at de fikk en ”slengær”. Fisket de dårlig, kom Kristian tuslende opp langs Lågen for å se hvordan vi gjorde det på Sundbyfisket. Det ble mye laks både på Ødegaardsfisket og på Sundbyfisket
på 1970-tallet. Senere hjalp han oss å knytte nye garn til fisket på Sundby, så vennskapet var alltid sterkere enn konkurransen. Kristian og far drev NMS-foreningen i Kvelde i mange år. Vi kalte Misjonsselskapets lille forening
Gården-misjonen eller Ola-misjonen. I godt voksen alder giftet Kristian seg med Helene Farmen. Og uten Farmen-familien hadde det vært glissent rundt Kristians båre i kirken i dag, selv om vi også var en del naboer og misjonsvenner til
stede. Det er godt når de unge finner hverandre. Men Kristian og Helene er et flott eksempel på at det også kan bli godt når folk finner hverandre i voksen alder. En slektning formulerte det slik en gang: ”Når det tar fyr
i gamle hus, brenner det godt.” Her var det virkelig sant, og savnet ble stort da Helene døde for et par år siden.
En annen god nabo og venn gikk også bort i desember. Der fikk jeg dessverre ikke være med
i begravelsen. Men jeg har her også lyst til å minnes Odd M. Stokkenes i takknemlighet. Evelyn og Odd kjøpte tomt av far i Brattås tidlig på 70-tallet, og hørte til familiens nærmeste venner etter dette. Odd gjorde
en flott jobb som rektor på Kvelde skole i mange år, og begge to har gjort en strålende innsats på Hedrum Bygdetun. Likevel er det viktigste for meg det gode vennskapet med oss her på Sundby. Og varme tanker går til Evelyn
og guttene og deres familier.
Jeg kunne nevnt flere. Det tynnes i rekkene blant gamle naboer og venner, som har gitt meg mye opp gjennom livet. Og det er en litt skremmende tanke, at jeg snart tilhører eldste generasjon. Far ville
ha fylt 99 år i går, om han hadde levd. Onkel Svein (fars lillebror) ringte for å minnes, og vi hadde en veldig god prat. Blant Sveins gode ord i går, var noen om at han så igjen far, når han så og hørte meg
i taler, kåserier og prologer. Det setter jeg pris på. For det er en farsarv jeg gjerne deler og fører videre. Fra jeg var liten gutt, ble jeg dratt med rundt på diverse arrangementer for å lese dikt eller spille piano. Slik
ble jeg vist fram, omtrent som en liten ponni på sirkus. Det var ikke spesielt morsomt den gangen, men jeg har hatt stor glede og nytte av det senere. Jeg har lovet meg selv å ikke skrive avisinnlegg hver gang jeg blir engasjert i noe, slik far
gjorde til gangs. Men jeg har jo hjemmesiden jeg kan utfolde meg på. Ellers er det litt underlig, at svært lite av fars behov for oppmerksomhet og halloi, synes å ha gått i arv.
De siste gangene far var ved Lågen,
sang han ”Skal vi møtes hist ved floden.” Den sang vi også i kirken i dag. Og vi sang ”Navnet Jesus” og ”Deilig er jorden”. Nærmere fars begravelse i 2008 er det nesten ikke mulig å komme. Overskriften
på dagens blogginnlegg er hentet fra sangen han var så glad i; ”Slekt skal følge slekters gang.” Jeg vet at flere av dere som leser dette, har mistet noen dere var veldig glad i siste året. Tankene mine går til dere
denne dagen. Det ble ganske nært for meg også, da jeg fikk stå ved siden av tante Agnes ved onkel Påls båre i Sykkylven kirke i oktober. Det forholdet kan du lese om under ”Evens Sykkylven” på hjemmesiden, hvis
du har lyst. Noen kjenner savnet sårt og tungt. Men vi får ha et håp om at de gode minnene etter hvert blir mest fremtredende. Min gode venn og onkel Svein minnet meg om noen av dem i går. Og et gammelt sitat på latin som henger
på veggen i Cafe Greco i Roma, kom plutselig fram i minnet igjen. ”Majorum Gloria posteris lumen est.” Eller noe sånt. Og det betyr noe sånt som at de gamles storhet, heder og ære, er lys for oss som kommer etter. Akkurat
slik føler jeg det i dag.
Så fikk jeg i helga holde lille Liam Fredrik i mine armer. Han var på besøk på Sundby for første gang i sitt liv, 4 dager gammel. En ny generasjon har sett dagens lys. Grandonkel
Even er stolt og glad. Jeg håper jeg får være med å gi denne lille gutten noen minner fra tidligere generasjoner på Sundby, som han kan ha nytte og glede av. Jeg kan love han mye festlig å le av. Og jeg håper vi sammen
kan skape noen gylne øyeblikk – for oss begge. Slekt skal følge slekters gang. Du har mange gode minner fra mennesker du var glad i, selv om savnet også kan være stort. Kanskje et slikt minne kan lyse litt ekstra for deg i dag.
Kvelde 8/1-2013
Med varm hilsen fra Even