Dagbokblader

Årets først blåveisbukett kom i hus hos meg samme dato som i 2008 – 13. mars. Jeg fikk endelig mannet meg opp til en tur opp til Skjærsjø, der blåveisen var kommet langt i solhellinga. Etter ei uke på sofaen med kraftig forkjølelse, var klatringen i lia nesten for en nær døden opplevelse å regne. Men hva gjør det når himmelriket bryter gjennom brunt løv i form av blomstrende blåveis. Det er til å bli i godt humør av.

Så kom jeg ned på Spar i Kvelde. Der sto en gjeng ungdommer ved inngangen og sang og spilte ukulele – jeg tror det var til inntekt for noe i skolegården. Uansett var det flott både å se og høre. Og etter vikargudstjenesten min i Stavern søndag kom en ganske ung gutt inn i sakristiet for å si takk. Jeg forstår at hormonstyrte tenåringer innimellom kan påføre både foreldre og lærere tidlige grå hår, men jammen bor det mye godt i dem også. Og det er ekstra fint når det kommer ut på denne måten. Det er til å bli i godt humør av.

Lørdagskvelden var det Lågabrass med venner som bidro til det hos meg. Årets kabaret på Gylnarheim hadde mye god humor, god musikk og flott sang i seg. Jeg tar sjansen på å legge ut min lille prolog som en hyllest til Lågabrass. Den ble fremført da jeg var konferansier på kabareten i 2009. Jeg får lage en egen side på hjemmesiden som heter ”Litt av hvert”. Se om du finner den der. Mye av innholdet i prologen gjelder fortsatt. Persongalleriet ser litt annerledes ut. Humorinnslagene  ble denne gangen besørget av to kostelige typer fra Makalausen i Hvarnes – Jarle og Bjørnar. Innimellom hylende morsomt. Det var vakker sang av Siw Anne og Roar. Sistnevnte var også glimrende konferansier med prestedrakt og lokal prestestemme. Og årets hedersprisvinner Per Arne, assisterte Tom Arne med lyd og lys. Per Arne er altmuligmann i Lågabrass, og har gjort en kjempejobb med all slags tilrettelegging opp gjennom årene. Gratulerer med vel fortjent hederspris. Og musikken var veldig bra. Dette året brakte også et par flotte blokkfløyteinnslag. Det kom aldri slike toner fra blokkfløyta mi på barneskolen. Men du verden så flott det var å sitte og lytte på lørdag. En liten dans og noen varme klemmer gjorde også godt i en gammel skrott, særlig når formen var litt skral etter ei uke i sotteseng. Jeg er slett ikke god til å danse, men jeg er god til å holde. Hjemme skrantet opplæringen, både i svømming og dans. Så jeg prøver samme løsningen, både i vannet og på dansegulvet. Jeg bruker armer og bein så godt jeg kan, og lar det stå til. Artig er det lell. Østlandsposten hadde en strålende omtale av kabareten. Overskriften var ”Gyldne timer i Kvelde”. Og Lin Hege og Lågabrass. Vel blåst igjen! Dere er viktige for bygda. Det er en fryd å høre dere. Det er til å bli i godt humør av.

Helga ble avsluttet med hyggelig bursdagsselskap i Oslo sammen med gode venner søndag kveld. Nydelig mat og strålende stemning.  Et par rådyr måtte nesten bøte med livet i Svarstad da jeg var på vei hjem. Heldigvis gikk det bra. Og det slår meg her jeg sitter, nettopp hjemkommet etter årets første blåveistur. Selv om jeg ikke har så mye penger, er jeg ufattelig rik. Tusen takk til alle dere som er med og bidrar til det. Det er til å bli i godt humør av.

Jeg få glede meg mens jeg kan. I morgen skal jeg på sykehuset for å tatt ultralyd av maveregionen. Det er dessverre en ganske stor region. Og jeg er fortsatt litt usikker på hvordan jeg skal klare å møte med moderat fylt blære. Men jeg håper jeg finner ut av det. Lykke til med dine små og store utfordringer i livet. Husk å ta vare på de små lyspunktene. De er til å bli i godt humør av.

Kvelde 13/3-2012

Varm hilsen fra Even

Jeg plukket årets første lille bukett med hestehov i forrige uke. Sola har varmet ordentlig noen dager, og fuglene har begynt å kvitre fra tretoppene. Nå venter jeg bare på blåveisen. Ifølge Østlandsposten har noen allerede funnet de første knoppene. Jeg elsker blåveis. Jeg elsker våren. Jeg nyter at det lysner og at det grønnes. En nyutviklet pollenallergi de siste årene har ikke endret på det. Våren er en fantastisk tid. Snart kommer sommeren, med enda grønnere farger i mange varianter og enda flottere blomsterflor. Men da mørkner det jo igjen fra St. Hans, så jeg holder en knapp på våren. Og blomstene er det som gleder meg mest. Helt siden jeg var guttunge, har jeg vært tidlig ute om våren og lett etter de første blåveisknoppene. Jeg visste at den lille blåveisbuketten gjorde mor glad. Da ble jeg glad også, og etter det har blåveisen alltid betydd noe spesielt for meg.

Min mor døde for 24 år siden. Far døde i 2008. Da plukket jeg årets første blåveisbukett bare noen dager etter fars begravelse i mars. Jeg la en liten bukett blåveis blant roser og liljer på fars grav – en slags siste hilsen til både mor og far. Som takk for alt de gav meg. Resten av blåveisen tok jeg med til sykehjemmet, der far bodde de siste årene. Den gledet enda flere. Og Ragnhild var der med gitaren, så vi fikk sunget blåveispiken samtidig. Jeg kommer nok alltid til å være en blåveisgutt. Litt senere på våren kommer hvitveisen. Og snart er bakken i skogene rundt omkring, dekket av et teppe med hvitveis. DET er også ganske flott. Og det blir nok tatt inn noen hvitveisbuketter også, kjenner jeg meg selv rett. Hestehov og gullstjerne hører også med til min barndoms vårblomstbuketter.

Det kommer sikkert snø igjen i mars. Men den blir ikke liggende lenge. Vinteren er over og våren har startet sitt livgivende eventyr, i hvert fall her sørpå. Og jeg nynner litt på Einar Skjæråsens lille vers, som har betydd mye for meg både om våren og i livet. ”Livstrua bryt gjennom tele og tvang.” Det minner våren og blåveisen oss om, når livet kan bli mørkt og tungt som den kaldeste og hardeste vinter.

”Innunder yta glir moldmørke årer. Blåveisen blømer i gråbleke vårer.

Livstrua bryt gjennom tele og tvang. Danse mi nise, gråte min sang.”

Og så i mai kommer det som for meg er vårens vakreste eventyr. Det er slett ikke Holmenkollenstafetten, som noen synes å mene. Nei, fri og bevare meg vel. Vårens vakreste eventyr er liljekonvallen. Jeg vet om noen steder i min barndoms grønne dal, der den kommer svært tidlig. Og jeg er ute og rekognoserer noen dager i forveien. Jeg vil gjerne ha de første inn i stua så fort det er mulig. Det er lite som fyller rommet så totalt og godt som duften av liljekonvall. Og lite som er så vakkert som en diger konvallbukett omkranset av grønne blader. Å se, lukte, plukke og nyte liljekonvallen er en av de flotteste opplevelser jeg kan tenke meg. SNAKK om vårens vakreste eventyr.

Det finnes mange flotte prydhager rundt omkring. Du ser dem langs veien og i ukeblader og hagetidsskrifter på denne tiden av året. Men når det gjelder å anlegge hage, er det ingen som kan konkurrerer med Vårherre. Når han først planter ut, som han gjør om våren, er det ikke grenser for hva han tillater seg av ødsel blomsterflor og fargeglede. Hestehoven spretter fram fra nærmest ingenting. Blåveisen sprenger seg vei gjennom brune blader. Og hvitveisen dekker like godt hele skogsområder, som et vegg til vegg teppe uten vegger. Og skogkanter og bratte lier bugner av liljekonvall. Det er ikke mye som gjør sterkere inntrykk på meg enn å vasse i liljekonvall – inntrykk av skjønnhet, farge og duft. Denne eksplosjonen av liv på våren og forsommeren er så sterk at den kan ta pusten fra hvemsomhelst – ikke bare allergikere. Og for den som greier å holde allergien i sjakk, fins det heller intet vakrere. Det er så en i stille beundring må si med Kjell Aukrusts figur Ludvig: ”Gud velsigne Vår Herre.”

Kvelde, 6/3-2012.

Med ønske om en lys vår fra Even.

Østlandsposten i Larvik har hatt både bilder og små historier om trytefiske på islagte vann på trykk de siste ukene. Jeg liker ikke å fryse. Det er også farsarv. Så jeg fisker helst tryte om sommeren. Småvanna i Kvelde er stappfulle av dem. Og de napper villig. Skulle jeg ha lesere fra fjerne himmelstrøk, må jeg tilføye at tryte er det samme som abbor. Fisken med de flotte fargene, det tykke skinnet og den stikkende ryggfinnen, kalles tryte i store deler av Sør-Norge. Og sørlendingene har virkelig draget på dette. I en fiskeforretning i Kristiansand kunne vi i sommer kjøpe småtryter i løs vekt, nærmest som smågodt. Og sprøstekt tryte er noe av det nærmeste smågodt en kan komme, når det dreier seg om fisk. Det kan konkurrere med både stekt småsei, makrell (pir) og ørret. Og jeg er ikke sikker på hvem som er smaksvinneren.

En ting er smaken. Noe annet som er nesten like velsmakende for både kropp og sjel, er å fiske dem. Både fordi de napper så villig. Og fordi en sommerkveld ved et lite vann i Kvelde er noe av den beste avkobling jeg kan oppleve. Tilbake til sørlendingene. De har grepet dette også. Jeg fikk se en gammel annonse på trykk i ei avis i Arendal en tid tilbake. Der hadde en forretning i byen rykket inn følgende: ”Stengt på grund af Trydefiske og Afkobling.” De kunne få sagt det den gangen også. Har du barn du vil aktivisere en tidlig sommerkveld, ta dem med på trytefiske. Dra alene eller sammen med gode venner. Det er morsomt. Og det smaker utrolig godt. Men det er greit å lære og flå dem skikkelig. Jeg er heldig, og har det som Øystein Sunde: ”Jeg har folk til slikt.” Sprøstekt tryte er noe av det beste som fins. En slektning fra USA var her i sommer. Han fileterte de bitte små trytene. Da ble de enda bedre og lettere å spise. Vi har også noen brukbare ørretvann i Kvelde. Der har vi også noen nydelige sommerkvelder. Jeg legger ut noen bilder av både trytefiske og andre fiskeopplevelser på Evens bilder. Ta en titt hvis du har lyst. Kanskje det gir mersmak.

Jeg er også så heldig å ha familie både på Finnøy, der min mor kom fra, og i Kvelde, der farsslekta bor. Jeg har også en tante og onkel i Sykkylven. Der har jeg opplevd mitt livs seifangst. 4-5 sei av gangen bet på harpa, mange av dem flere kilo tunge. Fingrene mine bødde. Og onkel og jeg kom hjem kl. 2 om natta med over 100 kilo sei, til tantes store fortvilelse. I sommer fikk jeg 6 makreller på stang på Aursneset. Det ble stekt makrell til kvelds og kokt makrell til middag dagen etter. Pur nytelse. På Finnøy har jeg en fetter og hans svoger, som tar meg med ut på jevnlige fisketurer, når jeg er der borte. Og vi har opplevd noen fantastiske dager sammen i Boknafjorden. Sist uke fikk jeg MMS fra dem, med bilde og melding om en strålende seifangst. Jeg takket, gratulerte og sa jeg var misunnelig. Da hadde de oppnådd det de ville. Disse to er også noen kløppere til å filetere fisken. Og det er ikke tall på alle de gode fiskemåltidene jeg har fått med meg hjem i kjølebagen. Til glede for både familie og venner her østpå. Når fisken blir frosset ned nesten før den er død, smaker den fortsatt veldig godt når den tas opp og tilberedes her hjemme. Torsk, sei, lyr, makrell, og innimellom også andre fiskeslag fra dypet og grunnene i Boknafjorden. I barndommen var det morfar som tok meg med ut. Senere en god onkel. Det hører til mine beste barndomsopplevelser. Og jeg blir fortsatt en ivrig guttunge når fisken napper i dag.

Som om ikke dette var nok, har familien lakserett og flåtefiske i Numedalslågen. Der har jeg også tilbrakt utallige sommerdager og netter hele livet. I sommer opplevde vi to fantastiske fiskedøgn, som vi må tilbake til 1980-tallet for å finne maken til. Det var utrolig morsomt. Og så er det jo så vakkert der nede ved Lågen. Det er masse arbeid med flåtefisket. Men det gir så mye tilbake når vi får fisk. Og den første laksemiddagen med nypoteter, agurksalat, remulade og jordbær til dessert, smaker så godt at det er til å grine av. Min fetters kone står for tilberedelsen av denne. Og det er sommerens høydepunkt.

Jeg skal slutte nå. Men ta gjerne en titt på bildene. Og unn deg og dine en god fiskeopplevelse til sommeren. Men hvorfor vente? Vi hadde tenkt vi skulle prøve fiskestanga på et svaberg i Larviksfjorden en dag. Det er jo så nydelig ute om dagen. Men kle deg godt. Og vær forsiktig på isen, hvis du vil pilke tryte. Skitt fiske.

Kvelde, 29/2-2012

Varm hilsen fra Even

Jeg arvet i sin tid min mors gamle badevekt. Far hadde aldri bruk for vekt. Han var en normal Sundby som jeg av og til sier ser ut som en mellomting mellom ”Da far var på Grini” og det norske hopplandslaget. Min kropp er et kapittel for seg. Så jeg fikk badevekta – ikke noe digitalt tull den gangen med blinkende tall i fancy display. Den hadde et vindu, ei pil og en skala som gikk til 125. Det var en udelt stusselig opplevelse den dagen jeg gikk på vekta og konstaterte at pila hadde begynt på runde nr. 2. Desto bedre de gangene den har stoppet på tosifret tall med rimelig god margin. Sånn har livet vært for meg siden slutten av 20-åra. Vekta og psyken har rast opp og ned, alltid i motsatt retning. Jeg vet at noen slutter å spise når krisene rammer i livet. Jeg har aldri opplevd det. Jeg hiver innpå. Og vekta øker.

Sist uke var det imidlertid blodtrykket mitt som føk i været. Det skjedde da jeg så presentasjonen av Debatten på NRK 1 sist torsdag. Programleder presenterte temaet omtrent som følger: ”Nordmenn blir stadig feitere og aller feitest blir de på landsbygda.” Jeg synes feit er et slemt ord, når det brukes om overvektige mennesker. Og for meg som har en psyke som gjør at sårbarheten ligger tykt utenpå, blir jeg såret og lei meg når noen kaller meg feit. Heldigvis skjer ikke dette ofte. Og jeg opplever det både unødvendig, sårende og provoserende, når NRK bruker det i beste sendetid, kanskje for å skape oppmerksomhet om programmet. Torsdag ble jeg mer sint enn såret, heldigvis. Jeg ble så inderlig rasende, at jeg sendte e-post til NRK, mens jeg kjente blodet pulsere i tinningen. Dette utløste en god og meningsfull kommunikasjon med redaksjonen i Debatten, og programmet senere på kvelden synes jeg var både interessant og klargjørende. Men jeg holder fast ved at jeg synes feit er et respektløst ord. Det var åpenbart Eli Rygg enig med meg i. Takk Eli, for gode ord.

Noen synes også å mene at folk flest bør engasjere seg mer og påpeke andres vektproblemer. Det var et poeng i Puls noen dager før. Det kan bli festlig, tenker jeg. Det jeg trenger i livet, er tynne, moralistiske mennesker som forteller meg at jeg er for tykk og at jeg burde gjøre noe med det. For det har jeg jo aldri tenkt på!! Vi vet utmerket godt hvor skoen trykker, vi som har den på. For ikke å snakke om oss som prøver å få kneppet igjen buksa. Det er greit at helsepersonell sier fra OG tilbyr hjelp. Det er flott at det legges til rette for mer bevegelse og mosjon i skole og samfunn.

Noen i Debatten ville sette opp prisen på søtsaker kraftig. Jeg er usikker på om det er noen god ide. Litt sjokolade er godt og gjør godt, og det er litt leit hvis den som har litt lite å rutte med, aldri har råd til å kjøpe den. Det en kanskje kunne gjøre noe med, er den aggressive markedsføringen på TV-skjermer og i butikkhyller. Forbudet mot tobakks- og alkoholreklame fungerer jo godt, så vidt jeg forstår. Nå vil selvfølgelig noen mennesker med både synlig og usynlig ryggrad, si at det er opp til den enkelte å begrense bruken. Og slanke mennesker vil si at det ikke er noe problem. Det er det for oss virvelløse mennesker, dessverre. For meg har det alltid vært det.

Men drømmen er fortsatt stabilt tosifret. Jeg går på Roede-kurs om dagen. Det har jeg tro på. Det er også både lettere og morsommere å jobbe med overvekt og endring av livsstil i ei gruppe, enn å streve med det alene. Jeg sier noen ganger at jeg går på bunadskurs. Alle behøver jo ikke vite at det er for å komme inn i bunaden. Jeg håper og tror også at den kan hjelpe meg til å stabilisere vekta. Jeg er stolt av Vestfoldbunaden min. Og den er for dyr til å brukes bare en gang.

Jeg er også stolt av alle som hver dag arbeider med å få liv og helse og vekt og psyke på rett spor. Det skjedde noe rart da jeg så Debatten på torsdag. Jeg ble litt mer glad i Kari Jaquesson. Jeg synes nok hun har vært veldig kategorisk når hun har snakket om overvekt. Og hun har sagt feit! Men denne gangen heiet hun på oss som prøver å jobbe med en litt uregjerlig kropp, selv om vi vel aldri greier å komme innenfor normal BMI i levende live. Veldig bra. Jeg trente på Spenst i Larvik i går. Jeg er på rett vei – igjen.. Og en hårfint tosifret Even, som på bildet, kan jeg leve godt med. Hurra for den velgjørende mosjonen og bevegelsen. Hurra for den stabile trivselsvekta. Til … med BMI.

Nå tror jeg også blodtrykket har roet seg litt.

Kvelde 26/2-2012.

Varm hilsen fra Even

Takk for hyggelige tilbakemeldinger på blogg og hjemmeside. Det varmer. Min kjære fetter Jostein la min hjemmesideadresse ut på Facebook, og det gav flere hyggelige reaksjoner.Jeg prøvde å svare med et takkens ord til den enkelte kommentar, men det fikk jeg ikke til. Kanskje det går bedre etter hvert. Jeg er vel en av de få som fortsatt kjøper refill til min Parker penn, men jeg håper på en positiv digital utvikling. Ellers har jeg grublet litt i dag på et blogginnlegg om overvekt, etter Debatten i NRK 1 sist torsdag. Det kommer, men jeg tror det et greit for alle at jeg får ned blodtrykket litt først. Så langt har jobben med blogg og hjemmeside absolutt gitt mersmak. Og jeg holder på så lenge jeg synes det er morsomt. Takk igjen for alle gode ord. Jeg kommer plutselig tilbake.

Kvelde, en enda vakrere vinterdag 26/2-2012.

Varm hilsen fra Even.