Dagbokblader

I dag har jeg sittet ute i sola et par timer. Det gjør veldig godt. Våren er en fantastisk tid. Det har jeg skrevet om før. Og jeg holder fast ved at blåveis og lysere dager er til å bli i godt humør av. Så er det likevel noe som gjør at våren ikke tar skikkelig tak. Depresjonen som har fulgt meg gjennom femten år, har det med å slå inn når en minst venter det. Som nå, når telen slipper tak i jorda og isen går på Lågen. Min gode venn og fetter Jostein og jeg var nede ved Lågen en dag og fikk med oss den siste isgangen (bildet). Det er sol ute. Det er fuglesang. Det er blomster, og det er vår i lufta.

Men det er ikke sol inne, dessverre. Og isen og telen, som har forsvunnet ute, holder på å flytte inn. Mange har det sånn innimellom. Noen har det sånn hele tiden. Og jeg skulle ha gitt mye for å ha sluppet den psykiatriske diagnosen og alt den har ført med seg. Den indre solnedgangen er aldri vakker, bare vond. Den kan komme med fysisk sykdom, lidelse og død. Den kan komme med jobbkriser, økonomiske problemer, samlivsproblemer og når noen vi er glad i har det vondt. Og den kan komme når psyken slår seg vrang, som for min del. Disse dagene går tankene mine til alle som har mistet sine kjære i Hercules-ulykken sist torsdag. Og jeg kjente det godt da Knut Torbjørn Eggen døde i vinter. Han og jeg og Karl Sundby hadde hver vår morgenstund i God Morgen Norge vinteren 2010, der vi snakket om menn og psykisk helse. Vi var også med på noe lignende i Mental Helses tidsskrift ”Sinn & Samfunn”. Pappa Nils Arnes ord i begravelsen festet seg hos meg: ”Jeg forstår og aksepterer at angsten for å klare livet ble større enn angsten for å dø.” Den åpenheten er viktig for mange, som på den måten får hjelp til å snakke om sine utfordringer i livet.

Det er ikke lenge siden jeg leste at nesten halvparten av de som må kaste inn håndkleet og blir uføretrygdet før de er 40 år, blir det på grunn av psykiske lidelser. Så er vi ikke alene. Men det hjelper bare litt. Nå sier heldigvis erfaringen min at sola inne også kommer opp igjen, og driver telen og isen bort. Kanskje ikke tundraen i bunnen forresten, men nok til at det kan bli mange gode, lyse og varme øyeblikk. Og jeg er blitt flinkere med årene til å se og ta vare på de små lyspunktene i livet. Jeg ble spurt en gang om jeg kunne komme og kåsere om gylne tider. Dette mente mannen han hadde hørt meg tale om, og syntes det var bra. Det kan jeg nok ikke, var mitt svar. For det har jeg ikke opplevd. Men jeg kan si noe om gylne øyeblikk. Jeg har familie og venner rundt meg som er glad i meg og viser det. Jeg orker å ha en gudstjeneste, et foredrag eller et kåseri i ny og ne, som jeg vet betyr noe for andre. Det vet jeg, fordi mange er flinke til å si det. Og jeg har fått til å lage hjemmeside. Det er også morsomt, selv om bloggen i dag er litt depressiv.

Nå har jeg begynt å legge ut reiseminner, som jeg ser tilbake på med glede. Min lille matside er snart på gang. Og jeg har bestemt meg for å legge ut en serie med radioandakter jeg holdt på Norea Radio i 2006. Det er også en viktig del av livet mitt. Og jeg vet at noen fikk både trøst og oppmuntring av å høre dem. Les dem, hvis du har lyst. Kanskje du også trenger et lite håndtrykk fra Vårherre. På forsiden av hjemmesiden min står mitt lille valgspråk: ”Jeg lever og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på som jeg kan leve med.” Jeg håper en gang de ordene skal stå på første side på ei lita bok som skal hete ”Bedre føre var enn varig ufør.” I mellomtiden henter jeg fram igjen et lite dikt av Andrè Bjerke, som har betydd mye for meg. Det hjelper meg til å holde fast i livet. For lyspunktene og sola kommer tilbake, også innvendig! Diktet heter ”Til unnsetning.”

Rapport fra livets krig: Din front er brutt

og slaget tapt. Du dør! Ditt spill er ute.

Da hender det. Som solblink i en rute

blir bilder tent i deg: Du så som gutt

to joller ved en brygge… en forbudt

morell på treet … røken fra en skute…

et mønster i en gammel sofapute…

Men hvorfor dette i ditt dødsminutt?

Hva strømmer til? De bilder som ble sett

en gang da syn og salighet var ett:

De skjulte kraftreserver i deg selv.

Morellen, røken, puten og to joller

har unnsatt deg i tide. Fronten holder.

Du lever! Du vil leve likevel.

Så tenker jeg på alle de som unnsetningen ikke nådde i tide av ulike årsaker, og på de som har opplevd fortvilelsen i dette på nært hold. Om du ble lei deg av å lese dette, beklager jeg det. Men sånn er nå engang livet for en del av oss. Likevel er jeg takknemlig for livet, selv om sola drøyer med å stå opp. Og jeg ønsker deg lykke til med livet ditt. Ta vare på alle de små lyspunktene. De er til å bli i godt humør av.

Kvelde 22/3-2012.

Varm hilsen fra Even

Hei igjen. En liten oppdatering på onsdagens ultralydundersøkelse. Den viste ikke noe unormalt, så vidt jeg kunne forstå. Jeg produserer visst for mye jern, og det var det de skulle prøve å finne ut av. Jeg fikk meg ikke til å spørre om et bilde av milten til hjemmesiden, selv om jeg hadde veldig lyst. I stedet blir det et lite bilde av en mer lystbetont undersøkelse av maveregionen i Sharm el Sheik i 2010. Det viste seg at jeg hadde naturlige anlegg for mavedans. På sykehuset i Larvik ble det heller ikke konstatert ei lita jente eller en liten gutt, som ofte skjer i forbindelse med ultralydundersøkelse av maveregionen. Nå ble jeg riktignok spurt i et basseng i Syden en gang om jeg skulle ha baby. Det var en fremmelig liten pjokk som lurte på det, til morens store fortvilelse. Det hadde visst noe med størrelsen på maveregionen å gjøre.

Roede og jeg holder stadig på med å nedjustere den, men det går litt tregt. Det er kanskje greit, for da jeg gikk ned over 50 kilo i 2007, kom halvparten på igjen ganske fort. Jeg håper jeg greier å stabilisere en trivselsvekt på 90-tallet denne gangen. Men alle må ha en hobby. Min er kanskje å gå på Roede-kurs. Jeg går og venter på et innslag på TV 2 hjelper deg om utfordringene med å holde vekten. De var og gjorde opptak i Larvik i starten av februar, og jeg er veldig spent på hva som kommer ut av det. Vær trygg på at jeg sier fra når dette kommer på. Et snev av oppmerksomhetsbehov, som sagt.

Forkjølelsen henger dessverre i. Jeg satt ute i går og nøt vårsol og fuglesang, kledd som en polfarer. Jeg håper hosten ikke varer i 6 uker, som noen antydet på butikken i går. Nå er snart min gratis prøvetid med 123hjemmeside over. Jeg går for fast abonnement. Jeg synes dette er morsomt. Jeg tror også jeg må investere i en dot.com adresse. Kanskje hjemmesiden blir lettere å finne. Jeg håper ikke den blir borte for dere som allerede følger meg med interesse og oppmuntrende tilrop. Det er veldig hyggelig. Men å skrive dette her, blir nesten som da den lett forvirrede professoren måtte flytte forelesningen til et annet auditorium. Han skrev på tavlen i det nye forelesningslokalet: Forelesningen som skulle vært holdt i Auditorium 1, blir holdt her i stedet. Nyttig informasjon – på feil sted. Men jeg regner altså med at adressen blir evensundby.com etter hvert. Det blir ittno dott enno, som de sa på ungkarsfestivalen. Den er visst allerede opptatt.

Så sitter jeg og lurer på hva mer jeg kan legge ut på hjemmesiden, uten å røpe alle mine gode poenger i kåserier og fordrag. Litt dumt hvis alle finner det de er ute etter på nettet. Det kan bli glissent med både oppdrag og tilhørere. Men noen smakebiter kan du finne her. Og noe vil også sive ut i bloggen. Jeg har lyst til å legge ut noen sitater fra og anmeldelser av boken Lykkepilen. Den er utsolg forlengst. Men noen vil kanskje ha glede av noen små smakebiter. Kanskje kommer det også en liten reiseside, med tekst og bilder fra reisemål som har satt spor hos meg. Jeg drømmer også om en matside med personlig og spesiell vri. Kanskje er det også rom for noen oppbyggelige betraktninger fra den kirkelige løsarbeider Even Sundby. Men det blir på egen side, så du slipper å lese dem av vanvare. Jeg er spent på hva det går an å få ut av hjemmesiden etter hvert. ”Time will show”, som Blodstrupmoen ville ha sagt. I mellomtiden ønsker jeg deg ei god helg.

Kvelde 17/3-2012

Varm hilsen fra Even