I dag har jeg sittet ute i sola et par timer. Det gjør veldig godt. Våren er en fantastisk tid. Det har jeg skrevet om før. Og jeg holder fast ved at blåveis og lysere dager er til å bli i godt humør av. Så
er det likevel noe som gjør at våren ikke tar skikkelig tak. Depresjonen som har fulgt meg gjennom femten år, har det med å slå inn når en minst venter det. Som nå, når telen slipper tak i jorda og isen går
på Lågen. Min gode venn og fetter Jostein og jeg var nede ved Lågen en dag og fikk med oss den siste isgangen (bildet). Det er sol ute. Det er fuglesang. Det er blomster, og det er vår i lufta.
Men det er ikke sol
inne, dessverre. Og isen og telen, som har forsvunnet ute, holder på å flytte inn. Mange har det sånn innimellom. Noen har det sånn hele tiden. Og jeg skulle ha gitt mye for å ha sluppet den psykiatriske diagnosen og alt den har
ført med seg. Den indre solnedgangen er aldri vakker, bare vond. Den kan komme med fysisk sykdom, lidelse og død. Den kan komme med jobbkriser, økonomiske problemer, samlivsproblemer og når noen vi er glad i har det vondt. Og den
kan komme når psyken slår seg vrang, som for min del. Disse dagene går tankene mine til alle som har mistet sine kjære i Hercules-ulykken sist torsdag. Og jeg kjente det godt da Knut Torbjørn Eggen døde i vinter. Han og
jeg og Karl Sundby hadde hver vår morgenstund i God Morgen Norge vinteren 2010, der vi snakket om menn og psykisk helse. Vi var også med på noe lignende i Mental Helses tidsskrift ”Sinn & Samfunn”. Pappa Nils Arnes ord i begravelsen
festet seg hos meg: ”Jeg forstår og aksepterer at angsten for å klare livet ble større enn angsten for å dø.” Den åpenheten er viktig for mange, som på den måten får hjelp til å snakke
om sine utfordringer i livet.
Det er ikke lenge siden jeg leste at nesten halvparten av de som må kaste inn håndkleet og blir uføretrygdet før de er 40 år, blir det på grunn av psykiske lidelser. Så
er vi ikke alene. Men det hjelper bare litt. Nå sier heldigvis erfaringen min at sola inne også kommer opp igjen, og driver telen og isen bort. Kanskje ikke tundraen i bunnen forresten, men nok til at det kan bli mange gode, lyse og varme øyeblikk.
Og jeg er blitt flinkere med årene til å se og ta vare på de små lyspunktene i livet. Jeg ble spurt en gang om jeg kunne komme og kåsere om gylne tider. Dette mente mannen han hadde hørt meg tale om, og syntes det var bra.
Det kan jeg nok ikke, var mitt svar. For det har jeg ikke opplevd. Men jeg kan si noe om gylne øyeblikk. Jeg har familie og venner rundt meg som er glad i meg og viser det. Jeg orker å ha en gudstjeneste, et foredrag eller et kåseri i ny
og ne, som jeg vet betyr noe for andre. Det vet jeg, fordi mange er flinke til å si det. Og jeg har fått til å lage hjemmeside. Det er også morsomt, selv om bloggen i dag er litt depressiv.
Nå har jeg begynt
å legge ut reiseminner, som jeg ser tilbake på med glede. Min lille matside er snart på gang. Og jeg har bestemt meg for å legge ut en serie med radioandakter jeg holdt på Norea Radio i 2006. Det er også en viktig del av
livet mitt. Og jeg vet at noen fikk både trøst og oppmuntring av å høre dem. Les dem, hvis du har lyst. Kanskje du også trenger et lite håndtrykk fra Vårherre. På forsiden av hjemmesiden min står mitt
lille valgspråk: ”Jeg lever og jeg vil leve. Jeg må bare finne en måte å leve på som jeg kan leve med.” Jeg håper en gang de ordene skal stå på første side på ei lita bok som skal hete
”Bedre føre var enn varig ufør.” I mellomtiden henter jeg fram igjen et lite dikt av Andrè Bjerke, som har betydd mye for meg. Det hjelper meg til å holde fast i livet. For lyspunktene og sola kommer tilbake, også
innvendig! Diktet heter ”Til unnsetning.”
Rapport fra livets krig: Din front er brutt
og slaget tapt. Du dør! Ditt spill er ute.
Da hender det. Som solblink i en rute
blir bilder tent i deg: Du så
som gutt
to joller ved en brygge… en forbudt
morell på treet … røken fra en skute…
et mønster i en gammel sofapute…
Men hvorfor dette i ditt dødsminutt?
Hva strømmer til? De bilder som ble sett
en gang da syn og salighet var ett:
De skjulte kraftreserver i deg selv.
Morellen, røken, puten og to joller
har unnsatt deg i tide. Fronten holder.
Du
lever! Du vil leve likevel.
Så tenker jeg på alle de som unnsetningen ikke nådde i tide av ulike årsaker, og på de som har opplevd fortvilelsen i dette på nært hold. Om du ble lei deg av å
lese dette, beklager jeg det. Men sånn er nå engang livet for en del av oss. Likevel er jeg takknemlig for livet, selv om sola drøyer med å stå opp. Og jeg ønsker deg lykke til med livet ditt. Ta vare på alle de
små lyspunktene. De er til å bli i godt humør av.
Kvelde 22/3-2012.
Varm hilsen fra Even