Jeg plukket årets første lille bukett med hestehov i forrige uke. Sola har varmet ordentlig noen dager, og fuglene har begynt å kvitre fra tretoppene. Nå venter jeg bare på blåveisen. Ifølge Østlandsposten
har noen allerede funnet de første knoppene. Jeg elsker blåveis. Jeg elsker våren. Jeg nyter at det lysner og at det grønnes. En nyutviklet pollenallergi de siste årene har ikke endret på det. Våren er en fantastisk
tid. Snart kommer sommeren, med enda grønnere farger i mange varianter og enda flottere blomsterflor. Men da mørkner det jo igjen fra St. Hans, så jeg holder en knapp på våren. Og blomstene er det som gleder meg mest. Helt siden
jeg var guttunge, har jeg vært tidlig ute om våren og lett etter de første blåveisknoppene. Jeg visste at den lille blåveisbuketten gjorde mor glad. Da ble jeg glad også, og etter det har blåveisen alltid betydd noe
spesielt for meg.
Min mor døde for 24 år siden. Far døde i 2008. Da plukket jeg årets første blåveisbukett bare noen dager etter fars begravelse i mars. Jeg la en liten bukett blåveis blant
roser og liljer på fars grav – en slags siste hilsen til både mor og far. Som takk for alt de gav meg. Resten av blåveisen tok jeg med til sykehjemmet, der far bodde de siste årene. Den gledet enda flere. Og Ragnhild var der med
gitaren, så vi fikk sunget blåveispiken samtidig. Jeg kommer nok alltid til å være en blåveisgutt. Litt senere på våren kommer hvitveisen. Og snart er bakken i skogene rundt omkring, dekket av et teppe med hvitveis.
DET er også ganske flott. Og det blir nok tatt inn noen hvitveisbuketter også, kjenner jeg meg selv rett. Hestehov og gullstjerne hører også med til min barndoms vårblomstbuketter.
Det kommer sikkert snø
igjen i mars. Men den blir ikke liggende lenge. Vinteren er over og våren har startet sitt livgivende eventyr, i hvert fall her sørpå. Og jeg nynner litt på Einar Skjæråsens lille vers, som har betydd mye for meg både
om våren og i livet. ”Livstrua bryt gjennom tele og tvang.” Det minner våren og blåveisen oss om, når livet kan bli mørkt og tungt som den kaldeste og hardeste vinter.
”Innunder yta glir moldmørke
årer. Blåveisen blømer i gråbleke vårer.
Livstrua bryt gjennom tele og tvang. Danse mi nise, gråte min sang.”
Og så i mai kommer det som for meg er vårens vakreste eventyr.
Det er slett ikke Holmenkollenstafetten, som noen synes å mene. Nei, fri og bevare meg vel. Vårens vakreste eventyr er liljekonvallen. Jeg vet om noen steder i min barndoms grønne dal, der den kommer svært tidlig. Og jeg er ute og
rekognoserer noen dager i forveien. Jeg vil gjerne ha de første inn i stua så fort det er mulig. Det er lite som fyller rommet så totalt og godt som duften av liljekonvall. Og lite som er så vakkert som en diger konvallbukett omkranset
av grønne blader. Å se, lukte, plukke og nyte liljekonvallen er en av de flotteste opplevelser jeg kan tenke meg. SNAKK om vårens vakreste eventyr.
Det finnes mange flotte prydhager rundt omkring. Du ser dem langs veien
og i ukeblader og hagetidsskrifter på denne tiden av året. Men når det gjelder å anlegge hage, er det ingen som kan konkurrerer med Vårherre. Når han først planter ut, som han gjør om våren, er det ikke
grenser for hva han tillater seg av ødsel blomsterflor og fargeglede. Hestehoven spretter fram fra nærmest ingenting. Blåveisen sprenger seg vei gjennom brune blader. Og hvitveisen dekker like godt hele skogsområder, som et vegg til
vegg teppe uten vegger. Og skogkanter og bratte lier bugner av liljekonvall. Det er ikke mye som gjør sterkere inntrykk på meg enn å vasse i liljekonvall – inntrykk av skjønnhet, farge og duft. Denne eksplosjonen av liv på
våren og forsommeren er så sterk at den kan ta pusten fra hvemsomhelst – ikke bare allergikere. Og for den som greier å holde allergien i sjakk, fins det heller intet vakrere. Det er så en i stille beundring må si med Kjell
Aukrusts figur Ludvig: ”Gud velsigne Vår Herre.”
Kvelde, 6/3-2012.
Med ønske om en lys vår fra Even.