Jeg arvet i sin tid min mors gamle badevekt. Far hadde aldri bruk for vekt. Han var en normal Sundby som jeg av og til sier ser ut som en mellomting mellom ”Da far var på Grini” og det norske hopplandslaget. Min kropp er et kapittel for seg. Så jeg fikk
badevekta – ikke noe digitalt tull den gangen med blinkende tall i fancy display. Den hadde et vindu, ei pil og en skala som gikk til 125. Det var en udelt stusselig opplevelse den dagen jeg gikk på vekta og konstaterte at pila hadde begynt på runde nr. 2.
Desto bedre de gangene den har stoppet på tosifret tall med rimelig god margin. Sånn har livet vært for meg siden slutten av 20-åra. Vekta og psyken har rast opp og ned, alltid i motsatt retning. Jeg vet at noen slutter å spise når krisene rammer i livet.
Jeg har aldri opplevd det. Jeg hiver innpå. Og vekta øker.
Sist uke var det imidlertid blodtrykket mitt som føk i været. Det skjedde da jeg så presentasjonen av Debatten på NRK 1 sist torsdag. Programleder presenterte temaet omtrent som følger: ”Nordmenn blir stadig feitere og aller feitest blir de på landsbygda.”
Jeg synes feit er et slemt ord, når det brukes om overvektige mennesker. Og for meg som har en psyke som gjør at sårbarheten ligger tykt utenpå, blir jeg såret og lei meg når noen kaller meg feit. Heldigvis skjer ikke dette ofte. Og jeg opplever det både unødvendig,
sårende og provoserende, når NRK bruker det i beste sendetid, kanskje for å skape oppmerksomhet om programmet. Torsdag ble jeg mer sint enn såret, heldigvis. Jeg ble så inderlig rasende, at jeg sendte e-post til NRK, mens jeg kjente blodet pulsere i tinningen.
Dette utløste en god og meningsfull kommunikasjon med redaksjonen i Debatten, og programmet senere på kvelden synes jeg var både interessant og klargjørende. Men jeg holder fast ved at jeg synes feit er et respektløst ord. Det var åpenbart Eli Rygg enig med
meg i. Takk Eli, for gode ord.
Noen synes også å mene at folk flest bør engasjere seg mer og påpeke andres vektproblemer. Det var et poeng i Puls noen dager før. Det kan bli festlig, tenker jeg. Det jeg trenger i livet, er tynne, moralistiske mennesker som forteller meg at jeg er for
tykk og at jeg burde gjøre noe med det. For det har jeg jo aldri tenkt på!! Vi vet utmerket godt hvor skoen trykker, vi som har den på. For ikke å snakke om oss som prøver å få kneppet igjen buksa. Det er greit at helsepersonell sier fra OG tilbyr hjelp. Det
er flott at det legges til rette for mer bevegelse og mosjon i skole og samfunn.
Noen i Debatten ville sette opp prisen på søtsaker kraftig. Jeg er usikker på om det er noen god ide. Litt sjokolade er godt og gjør godt, og det er litt leit hvis den som har litt lite å rutte med, aldri har råd til å kjøpe den. Det en kanskje kunne gjøre
noe med, er den aggressive markedsføringen på TV-skjermer og i butikkhyller. Forbudet mot tobakks- og alkoholreklame fungerer jo godt, så vidt jeg forstår. Nå vil selvfølgelig noen mennesker med både synlig og usynlig ryggrad, si at det er opp til den enkelte
å begrense bruken. Og slanke mennesker vil si at det ikke er noe problem. Det er det for oss virvelløse mennesker, dessverre. For meg har det alltid vært det.
Men drømmen er fortsatt stabilt tosifret. Jeg går på Roede-kurs om dagen. Det har jeg tro på. Det er også både lettere og morsommere å jobbe med overvekt og endring av livsstil i ei gruppe, enn å streve med det alene. Jeg sier noen ganger at jeg går på bunadskurs.
Alle behøver jo ikke vite at det er for å komme inn i bunaden. Jeg håper og tror også at den kan hjelpe meg til å stabilisere vekta. Jeg er stolt av Vestfoldbunaden min. Og den er for dyr til å brukes bare en gang.
Jeg er også stolt av alle som hver dag arbeider med å få liv og helse og vekt og psyke på rett spor. Det skjedde noe rart da jeg så Debatten på torsdag. Jeg ble litt mer glad i Kari Jaquesson. Jeg synes nok hun har vært veldig kategorisk når hun har snakket
om overvekt. Og hun har sagt feit! Men denne gangen heiet hun på oss som prøver å jobbe med en litt uregjerlig kropp, selv om vi vel aldri greier å komme innenfor normal BMI i levende live. Veldig bra. Jeg trente på Spenst i Larvik i går. Jeg er på rett vei
– igjen.. Og en hårfint tosifret Even, som på bildet, kan jeg leve godt med. Hurra for den velgjørende mosjonen og bevegelsen. Hurra for den stabile trivselsvekta. Til … med BMI.
Nå tror jeg også blodtrykket har roet seg litt.
Kvelde 26/2-2012.
Varm hilsen fra Even