Dagbokblader

Den danske filosofen Søren Kierkegaard har sagt mye glupt. Sitatet ovenfor på litt gammeldags dansknorsk, oppsummerer denne helga for min del. Lørdag var jeg med Mental Helse Vestfold på Holmestrand Fjordhotell. Jeg skulle ha motivasjonsforedrag, bokstavelig talt. Temaet for min dobbelttime var ”Motivasjon.” Jeg har stor respekt for det arbeidet folket i Mental Helse gjør for og med oss som sliter med psyken på ulike måter. Når jeg innimellom får være sammen med dem med mine enkle bidrag, føler jeg at jeg kommer til mine egne. Og det er aldri langt mellom latteren og tårene, verken hos meg eller hos tilhørerne. Slik blir det når vi deler en felles skjebne i livet på denne måten. Og hadde ikke jeg hatt galgenhumoren, er jeg ikke sikker på om jeg hadde overlevd disse årene med depresjon. En annen dansk filosof, Fritjof Brandt, har sagt: ”Humorens dypeste funksjon er å la latteren komme gråten i forkjøpet.” Det er en sannhet som sitter dypt i meg. Holmestrand Fjordhotell serverte også nydelig lunsj og ditto utsikt, så dagen ble flott.

Som om ikke det var nok, gikk dagen over i neste dag i selskap med gode venner i Kvelde. Der ble det servert tomatisert fiskesuppe med laks fra Lågen og en perfekt dajmkake til dessert. Til medbrakt drikke gikk kvelden videre med artig quiz med laks som tema, flott sang og musikk og hyggelig samtale. Søndag formiddag, da jeg endelig fant ut hva klokka var, ringte fetter Jostein og ville ha meg med på Musekollen. Jeg var nok ikke veldig motivert etter festen i går, men jeg følte vel at det var en gyllen anledning til å sjekke ut sannheten i Kierkegaard-sitatet. Et av poengene mine i foredraget i går, var å motivere til ett skritt i riktig retning. Og på veldig mange områder i livet, gjelder at motivasjonen kommer med det første skrittet. Er det tatt, er mye gjort. Endorfinene som frigjøres, gir energi til de neste skritt både fysisk og mentalt. Og det bare baller på seg. Jeg skulle bare ønske at ikke dørstokkmila var så lang. Det ble en flott tur til Musekollen. Vi møtte to hyggelige familier der oppe og fikk både trivelig selskap og pølse stekt på bål. Og utsikten over Kvelde, Vestfold og Telemark er formidabel, selv om vi bare er 319 meterover havet. Det gjør heller ingenting at vi kan kjøre mesteparten av veien.

Jeg landet etter hvert i godstolen hjemme, med TV, penn og papir. Der fikk jeg en strålende liten time med Solveig Kringlebotten og to unge norske operatalenter i Nordfjord. Livet har gitt meg et litt sårt forhold til fergestrekningen Lote-Anda. Nå kjente jeg en frigjørende glede ved å oppleve sangen på ferga i flott Nordfjord-natur. Den rørte meg dypt. Tusen takk for sangen. Helgen avsluttes med James Bond i Skyfall i Bølgen i Larvik. Herlig, actionfylt virkelighetsflukt, som innimellom passer meg aldeles utmerket. Jeg gleder meg. Til uka må jeg ut å gå igjen. Det har absolutt med velbefinnende å gjøre. Helsedirektoratet får det siste ordet i bloggen i dag, sitert fra deres hjemmeside i 2009. ”Depresjon og angst er sinnstilstander - de er ikke deg. Kan du være en sann venn mot deg selv, selv om du har vanskelige og tunge tanker, har du tatt et stort skritt fremover”. Det skrittet er viktig.

Kvelde 28/10-2012

Med varm hilsen fra Even

Overskriften er latin og sitert etter hukommelsen fra Asterix. En fullstendig demontert romersk soldat utbryter dette etter å ha blitt grisebanket av gallerne, noe som stadig skjer i denne fantastiske tegneserieverdenen. ”Raseriets villskap er kort,” betyr det, ifølge oversettelsen i tegneserieheftet. Det er vel redningen for de skamslåtte romerne – at det ikke varer lenge. Sånn er det vel også med mitt siste blogginnlegg. Jeg blir provosert og sint når jeg føler at folk tråkker på meg og andre med uvettig og sårende språkbruk. Men sinnet varer sjelden lenge. Slik sett er raseriets villskap kort. Jeg sjekket sitatet på nettet. Det er visst et sitat fra Horats, som egentlig betyr ”Sinne er kortvarig galskap.” Kanskje det. Likevel tror jeg det kan være greit å få luftet ut av og til. Ikke lett å få det til, med en oppdragelse som sa at vi ikke måtte hisse oss opp eller smelle med dørene. Det er ikke greit å være sint hele tiden, verken for en selv eller omgivelsene. Men innimellom tror jeg det er sunt å bli sint. Brenner en inne med for mye for lenge, kan det gå som da jeg harvet over en stakkars nabo i Oslo som hadde ”lånt” min plass i fellesgarasjen, fordi det snødde så fælt ute. Han fikk 30 års oppmagasinert vrede. Det var ikke bra. Da var det noe navarsetersk over Even Sundby en liten stund. Det er antagelig bedre å bli litt sint av og til.

Nå er jeg ikke det lenger. Jeg er litt lei, fordi forkjølelsen ikke vil slippe taket. Hvis det er noe som går, skjønner jeg ikke hvorfor det ikke kan gå fra meg, som Øystein Sunde synger. Jeg er lei av hoste og snørr og slapphet. Men i dag dro fetter Arne meg med ut på søndagstur i skogen. Og jeg ble kvitt litt slim og gørr i de dype skoger. Det føltes godt. Turen ble avsluttet med hopping over flomstor bekk ved Surte. For min del ble det bare nesten over, dessverre. Sundbyfetterne er både lengre i beina og lettere i sessen enn meg. Men vi kom godt hjem, og jeg er nydusjet, tørr og varm. Antagelig hadde jeg godt av det. Og skogen er flott om den er regntung og høstmørk.

I går var jeg i bryllup – nesten. De fleste av Europas kongelige var samlet i Luxembourg denne helga, for å feire bryllup for Guillaume og Stephanie (bildet). Jeg fulgte seremonien fra godstolen i stua. Han er arving til Storhertugdømmet, og sikkert firmenning eller noe sånt til våre kongelige. Hun er yngstejenta i en søskenflokk på åtte. Hun ble fulgt opp kirkegulvet av sin eldste bror. Framme i koret ble faren på 90 hjulpet opp av rullestolen og fikk et nært og varmt møte med brudeparet før vielsen. Så fulgte ett minutts stillhet til minne om brudens mor, som døde nylig. Et vakkert bilde av moren lå ute på skjermen under stillheten. Det var et sterkt øyeblikk for en lettrørt rojalist i godstolen på Sundby. Og sang og musikk, bønner, løfter, tekstlesing og tale var rørende å følge med på. Jeg forsto ikke stort. Luxembourgsk er ikke min sterke side. Ikke fransk heller, for den saks skyld. Sekseren fra gymnaset er for lengst gått ut på dato. Men det var heldigvis noen ord på engelsk. Og det var hilsen fra selveste paven. Det hele var rørende vakkert. Dere som kjenner meg, vet at jeg nok er over snittet rojalistisk anlagt. I talen i 50-årsdagen min advarte vennene: ”Skal du feire nyttår med Even, hold kjeft under kongens tale.” Jada. Jeg vedkjenner meg dette. Jeg var jo på kongeparets 75-årsfest på Operataket i vår, må vite. Jeg har stor respekt for vårt kongehus. Og det er mulig denne kongelige pomp og prakt – og nærhet – gir meg litt kjærkommen mulighet for hverdagsflukt. Skulle gjerne vært greve, jeg.

Brylluper har jeg et litt dobbelt forhold til. Jeg har viet en del venner de siste åra. Det er flott å få være med på, og jeg håper inderlig det går dem godt i liv og ekteskap. Jeg gleder meg sammen med dem i deres åpenbare kjærlighet. Og jeg kjenner nok på litt tristhet i forhold til egne feilskjær og mislykkethet i dette. Det er vel sånn at en bærer med seg eget liv, uansett hva en møter og er med på. Men Luxembourg feirer stort om dagen. Og i møte med disse kongelige høyhetene, blir jeg og opplever jeg litt kongelig nærhet. Det er stort. Så får jeg heller leve med mitt litt anstrengte forhold til bryllup, ektefeller og søtsaker. Som jeg lett galgenhumoristisk har konkludert: ”Kvinnfolk og sjokolade kan jeg ikke ha i huset, men jeg kan kose meg litt med det når jeg er ute.” Sånn er det med den saken.

Kvelde 21/10-2012

Med varm hilsen fra Even

Erik Wold i Debatten har greid det igjen. Å hisse opp Even Sundby. I en av Mac Lean bøkene mine, står det om en mann som hadde et kokepunkt som bare lå en anelse over frysepunktet. Det har jeg normalt ikke, men disse spissformuleringene i Debatten har en underlig evne til å trigge kokepunktet mitt. Sist var det bemerkningen om at vi blir feitere og feitere i dette landet, særlig på landsbygda. Slik ble Debatten introdusert en gang i vår. Jeg synes feit er et respektløst ord, unødvendig å bruke om folk som strever med overvekt.

Denne gangen var spørsmålet som fikk blodtrykket mitt til å stige: ”Har vi det for godt i dette landet, når hver femte nordmann går på trygd?” Og verre ble det i starten på programmet, med setningen: ”Mange går i fella, og tenker at det er like greit å leve på trygd.” Det var visstnok et sitat fra Stein Lier Hansen, leder i Norsk Industri, som også deltok i Debatten sist torsdag. Og Torbjørn Rø Isaksen brukte igjen begrepet ”vondt i viljen”, som jeg opplever som både sleivete og hånlig.

Det er vel ikke riktig av meg å skyte på Erik Wold. Han er vel bare budbæreren i dette. Men jeg opplever disse spissformuleringene provoserende og sårende, og de hjelper ikke meg et hakk videre verken i depresjons- eller overvektsproblematikk. Snarere tvert imot. De trykker meg ned, og bidrar til å rive i stykker hardt tilkjempet livsmot og arbeidsevne. Og når Stein Lier Hansen beskylder sine motdebattanter for å latterliggjøre debatten, opplever jeg at han skyter over mål. Det de med rette latterliggjorde torsdag, i den grad noen gjorde det, var disse respektløse, sårende og unødvendige spissformuleringene som innledet debatten. Det må da kunne gå an å nærme seg dette uten disse sleivsparkene. Det må kunne gå an å arbeide for nedgang i sykefravær og uføretrygding, uten å tråkke på de som ligger nede. For det er det de gjør, om de ikke mener det eller forstår det.

Jeg er 50 % uføretrygdet. Ikke fordi jeg blir rik og lykkelig av det. Men fordi en kronisk depresjon gjør at jeg ikke greier å arbeide mer. Ofte greier jeg ikke det heller. Mange års terapi, medisinering, attføring og arbeidsavklaring har ikke løst problemet for min del. Jeg har heller ikke hoppet av noen utdannelse eller takket nei til tilbudene fra NAV under skiftende navn gjennom årene. Jeg har prøvd. Mange ganger og på mange måter, som Skriften sier. Etter at teologien måtte legges på hylla da depresjonen slo meg helt ut, fikk jeg ta historie hovedfag som attføring. Det førte til fem års arbeid som daglig leder i 50 % ved et bygdemuseum i Vestfold. Det var fem flotte år, og NAV spilte en viktig rolle i min vei dit. Men det ble også for mye, og den handlingslammende depresjonen vokste i omfang. Nå forsøker jeg å tjene noen kroner på vikargudstjenester, foredrag og kåserier. Og jeg er inderlig takknemlig for et velferdssamfunn som har gitt meg 50 % uførepensjon. Men det er ikke mye å leve av. Og du verden så mange ganger jeg har ønsket at jeg var så frisk at jeg kunne ha en normal full jobb. Slik tror jeg de fleste har det. Og bemerkningen om at mange tenker at det er like greit å leve på trygd, oppleves både meningsløs og sårende. Jeg kjenner ingen! Og når noen igjen får lyst til å bruke uttrykket ”vondt i viljen”, kan de tenke på Fabian Stang, som har uttalt at han var villig til å skjære av seg beinet om han kunne slippe den psykiske smerten, når det sto på som verst i hans liv. Han kom gjennom det, både sterkere og klokere.  Mange av oss gjorde ikke det.

Debatten ble mye bedre enn utgangspunktet skulle tilsi. Vi har heldigvis mange som arbeider for å finne veien ut av dette uføret, bokstavelig talt. Når stadig flere blir uføretrygdet og stadig flere unge blir uføre på grunn av psykisk sykdom. Men det må kunne gå an å finne denne veien uten sårende sleivspark til folk som allerede ligger nede. Jeg skrev en gang i boken Lykkepilen: ”For meg er det minst like viktig å bli behandlet med respekt som å bli behandlet med medikamenter.” Det tror jeg gjelder veldig mange, både innenfor psykiatrien og ulike arbeidsmarkedstiltak. Å bli behandlet med respekt! Det er avgjørende viktig både i debatten og i alle tiltakene som settes inn.

Til sist. Jeg er overvektig, bor på landsbygda, har en psykiatrisk diagnose og er 50 % ufør. Jeg blir urolig når jeg ser overskrifter som ”Alt for lett å bli ufør” eller ”Det er alt for mange uføre i dette landet.” Uroen øker betraktelig nå i elgjakta. Hva vil de gjøre med det? Skyte noen av oss? De kunne kanskje starte med å veie formuleringene sine en smule, og slutte med å tråkke på den som allerede ligger nede. I ånden sender jeg disse ordene til flere aviser, slik min far ville ha gjort. Men jeg hadde ikke tenkt jeg skulle begynne med det. Derfor blir de nok liggende her på bloggen. Det var godt å få det ut. Om du synes dette ble for mye, får du bla deg nedover og lese noe mer oppmuntrende. Med ønske om god bedring til oss alle.

Kvelde 13/10-2012

Med varm og litt krakilsk hilsen fra Even