Jeg er jo så inderlig glad i ordspill. Da depresjonen slo meg ut i 1997, og både prestekjolen og jeg forsvant inn i mørket, dukket det opp en ny anledning til å dyrke denne interessen. Aldri så galt at det ikke er godt
for noe. Den gamle prestetittelen res kap er for lengst gått av moten. Jeg tror res står for residerende. Nå er det snart ikke kapellaner igjen heller. De fleste er blitt sokneprester. Men jeg er fortsatt resignert kapellan. Det sist året
har jeg ikke vært fullt så resignert lenger. Jeg har hatt en del vikargudstjenester i Larvik prosti. Den siste var i Stavern nå på Allehelgensdag. Og det føles godt å hente fram prestekjolen igjen. Jeg er jo så glad
i formidling, enten det er av livserfaring, livsmot eller enkel tro.
De siste dagene har både resignasjonen og kapellanen vært i fokus. Søndagens gudstjeneste ble en sterk opplevelse, med lystenning til minne om de som
var døde det siste året, nydelig trompet- og orgelmusikk og flotte bibeltekster og salmer. ”Du skal ikke sette ditt lys under en skjeppe.” Det er jo blitt et ordtak. Og det er hentet fra søndagens tekst, selv om ordlyden nå
er modernisert. Nå står det bøtte eller kar. I boka om min far Ola Sundby, skrev jeg at han aldri satte sitt lys under en skjeppe. Han eide vel knapt en skjeppe. En smule selverkjennelse sier meg at dette muligens har gått i arv. Og
den resignerte kapellanen trives med å holde lyset opp på en vikargudstjeneste i ny og ne, bare det ikke blir for mye.
Mandag var det den resignerte delen som sto i fokus. Jeg var med på temadag for sykepleiestudenter
på Bakkenteingen (Høyskolen i Vestfold) om selvmord. Jeg følte meg litt som den utstoppede ugla læreren hadde med og viste fram i naturfagtimen. Men etter sigende bidro jeg mer enn den utstoppede ugla, og det er bra. Jeg skulle dele
noen erfaringer fra depresjonens mørke. Og jeg berørte såpass mange smertepunkter i livet denne dagen, at nattesøvnen gikk fløyten både før og etter. Der var det også et sterkt møte med en mor som
hadde mistet sin sønn i selvmord. Og engasjementet fra både lærere og studenter var veldig bra. Så jeg tenker fortsatt, at om min åpenhet rundt dette kan hjelpe noen, er det verdt en urolig natt av og til. Nattesøvnen
blir forresten ikke bedre av at det gamle huset på Sundby invaderes av mus i vinterkulda. Jeg har båret ut fem muselik det siste døgnet. Og jeg kjenner at jeg kommer til å ha et litt anstrengt forhold til Musevisa denne julen. Kunne
de ikke finne et annet sted å feire jul? Og enda er det flere uker til advent…
Så har jeg vært på Facebook ei uke. Jeg er slett ikke overbevist om at det er et godt sted å være. Jeg hadde tenkt
jeg skulle vente med å kjøpe Facebook til den kom på Mammutsalg. Men det kommer vel ikke til å skje, så nå får jeg prøve. Og det er litt artig å følge med på hva venner legger ut fra sitt
liv og sin hverdag. Men jeg skal ikke ha noe mas. Da sletter jeg profilen. Og chatting er jeg umåtelig skeptisk til. Men Facebook er artig så langt. I helga var det også Quiz på Hedrum Bygdetun fredag. Der stilte Sundbyfetterne med
eget lag. Betinget suksess i quizen. Men fryktelig morsomt. Og lørdag var det feiring av fjerdeplassen med spekemat og hyggelig lag hos fetter Arne. I dag kjenner jeg at jeg har behov for å være litt resignert og flate helt ut noen timer.
I morgen er jeg kapellan igjen. Da er det forberedelse til vikargudstjeneste i Kvelde søndag. Det er surt og kaldt ute. Helt greit å være inne. Og det hjelper å tenne et lite lys.
Kvelde 6/11-2012
Varm hilsen fra Even