Erik Wold i Debatten har greid det igjen. Å hisse opp Even Sundby. I en av Mac Lean bøkene mine, står det om en mann som hadde et kokepunkt som bare lå en anelse over frysepunktet. Det har jeg normalt ikke, men disse spissformuleringene
i Debatten har en underlig evne til å trigge kokepunktet mitt. Sist var det bemerkningen om at vi blir feitere og feitere i dette landet, særlig på landsbygda. Slik ble Debatten introdusert en gang i vår. Jeg synes feit er et respektløst
ord, unødvendig å bruke om folk som strever med overvekt.
Denne gangen var spørsmålet som fikk blodtrykket mitt til å stige: ”Har vi det for godt i dette landet, når hver femte nordmann går på
trygd?” Og verre ble det i starten på programmet, med setningen: ”Mange går i fella, og tenker at det er like greit å leve på trygd.” Det var visstnok et sitat fra Stein Lier Hansen, leder i Norsk Industri, som også
deltok i Debatten sist torsdag. Og Torbjørn Rø Isaksen brukte igjen begrepet ”vondt i viljen”, som jeg opplever som både sleivete og hånlig.
Det er vel ikke riktig av meg å skyte på Erik
Wold. Han er vel bare budbæreren i dette. Men jeg opplever disse spissformuleringene provoserende og sårende, og de hjelper ikke meg et hakk videre verken i depresjons- eller overvektsproblematikk. Snarere tvert imot. De trykker meg ned, og bidrar
til å rive i stykker hardt tilkjempet livsmot og arbeidsevne. Og når Stein Lier Hansen beskylder sine motdebattanter for å latterliggjøre debatten, opplever jeg at han skyter over mål. Det de med rette latterliggjorde torsdag,
i den grad noen gjorde det, var disse respektløse, sårende og unødvendige spissformuleringene som innledet debatten. Det må da kunne gå an å nærme seg dette uten disse sleivsparkene. Det må kunne gå an
å arbeide for nedgang i sykefravær og uføretrygding, uten å tråkke på de som ligger nede. For det er det de gjør, om de ikke mener det eller forstår det.
Jeg er 50 % uføretrygdet.
Ikke fordi jeg blir rik og lykkelig av det. Men fordi en kronisk depresjon gjør at jeg ikke greier å arbeide mer. Ofte greier jeg ikke det heller. Mange års terapi, medisinering, attføring og arbeidsavklaring har ikke løst
problemet for min del. Jeg har heller ikke hoppet av noen utdannelse eller takket nei til tilbudene fra NAV under skiftende navn gjennom årene. Jeg har prøvd. Mange ganger og på mange måter, som Skriften sier. Etter at teologien måtte
legges på hylla da depresjonen slo meg helt ut, fikk jeg ta historie hovedfag som attføring. Det førte til fem års arbeid som daglig leder i 50 % ved et bygdemuseum i Vestfold. Det var fem flotte år, og NAV spilte en viktig
rolle i min vei dit. Men det ble også for mye, og den handlingslammende depresjonen vokste i omfang. Nå forsøker jeg å tjene noen kroner på vikargudstjenester, foredrag og kåserier. Og jeg er inderlig takknemlig for et
velferdssamfunn som har gitt meg 50 % uførepensjon. Men det er ikke mye å leve av. Og du verden så mange ganger jeg har ønsket at jeg var så frisk at jeg kunne ha en normal full jobb. Slik tror jeg de fleste har det. Og bemerkningen
om at mange tenker at det er like greit å leve på trygd, oppleves både meningsløs og sårende. Jeg kjenner ingen! Og når noen igjen får lyst til å bruke uttrykket ”vondt i viljen”, kan de tenke på
Fabian Stang, som har uttalt at han var villig til å skjære av seg beinet om han kunne slippe den psykiske smerten, når det sto på som verst i hans liv. Han kom gjennom det, både sterkere og klokere. Mange av oss gjorde
ikke det.
Debatten ble mye bedre enn utgangspunktet skulle tilsi. Vi har heldigvis mange som arbeider for å finne veien ut av dette uføret, bokstavelig talt. Når stadig flere blir uføretrygdet og stadig flere
unge blir uføre på grunn av psykisk sykdom. Men det må kunne gå an å finne denne veien uten sårende sleivspark til folk som allerede ligger nede. Jeg skrev en gang i boken Lykkepilen: ”For meg er det minst like viktig
å bli behandlet med respekt som å bli behandlet med medikamenter.” Det tror jeg gjelder veldig mange, både innenfor psykiatrien og ulike arbeidsmarkedstiltak. Å bli behandlet med respekt! Det er avgjørende viktig både
i debatten og i alle tiltakene som settes inn.
Til sist. Jeg er overvektig, bor på landsbygda, har en psykiatrisk diagnose og er 50 % ufør. Jeg blir urolig når jeg ser overskrifter som ”Alt for lett å bli
ufør” eller ”Det er alt for mange uføre i dette landet.” Uroen øker betraktelig nå i elgjakta. Hva vil de gjøre med det? Skyte noen av oss? De kunne kanskje starte med å veie formuleringene sine en
smule, og slutte med å tråkke på den som allerede ligger nede. I ånden sender jeg disse ordene til flere aviser, slik min far ville ha gjort. Men jeg hadde ikke tenkt jeg skulle begynne med det. Derfor blir de nok liggende her på
bloggen. Det var godt å få det ut. Om du synes dette ble for mye, får du bla deg nedover og lese noe mer oppmuntrende. Med ønske om god bedring til oss alle.
Kvelde 13/10-2012
Med varm og litt krakilsk hilsen fra Even