Av og til kan vi lese i minneord at noen er borte. Det ville bli feil her. For onkel Pål er hjemme. Der Jesus er både veien og målet. Og Påls store ønske og drivkraft i livet, var at alle måtte se og finne den veien.
Derav misjonsengasjementet, med trofast tilhørighet til Norsk Luthersk Misjonssamband gjennom hele livet. Arbeidskraft, penger og bønn ble investert i misjonen ute og hjemme. I misjonsforeningene, Tryggheim Barnehage som vel var hans hjertebarn,
i og for de kristne skolene og det kristne blad- og radioarbeidet. Radioandaktene hadde Pål glede av helt til det siste. Og mang en andaktsbok er blitt utslitt i heimen hos Agnes og Pål. Det ble tungt de siste åra når sviktende syn
gjorde at Pål ikke lenger kunne lese. Men Agnes og radioen gjorde at han likevel var oppdatert og meningssterk til sin død. Det var slett ikke alltid vi var enige om alt. Men det var alltid interessant og givende å snakke med Pål.
For han var en tankens og ordets mester. Han hadde humor og en treffende replikk i det meste. Og han var urokkelig i det som han mente var viktig og riktig ut fra Skriftens ord. Han hadde andakter og taler i mange sammenhenger. Og han skrev sanger og prologer
på klingende nynorsk med meningsfullt innhold og rim. Som skrivende menneske hadde jeg stor glede av Påls skrivekunst. Kantaten han skrev til Sykkylvens 100-årsjubileum i 1983 er et lite mesterverk, som jeg ofte vender tilbake til. Og oppgaven
fra lærerskolen om fiskekroken (ångelen) var artig å lese. Der kombineres Påls praktiske sans med hans språklige og pedagogiske evner, som så ofte ellers i hans liv. Alt han gjorde var grundig og gjennomtenkt. Grønnsaker,
frukt og bær ble dyrket med flid og omsorg. Med livet som innsats ble epler, pærer og plommer dyrket og høstet i bratthenget nedenfor huset. Og innhøstingen foregikk via trapper, gangveier og rekkverk som Pål hadde bygget. Og
gulrøtter og andre grønnsaker ble dyrket og lagret med en gartners ekspertise. Så var han da også oppvokst på gård og en smule landbruksutdannet. Matauk fant de også på sjøen og i skog og fjell. De årlige
molteturene var nærmest legendariske. De gikk i timevis og fant masse molte. Og det var Pål som tok meg med på mitt livs fisketur. Vi kjørte i motorbåten hans inn til Sandviksflua, og kom hjem rundt kl. 2 på natta med over
100 kilo sei. Og alt ble brukt, både av havets og markens grøde. Intet gikk til spille. Det som ikke gikk til misjonens julemesse, ble spist med andakt av Agnes og Pål og de mange som var på besøk i årenes løp.
Det fantes ikke den redskap Pål ikke kunne bruke. Det måtte da være kjøkkenredskap. På kjøkkenet styrte Agnes. Og hun sørget godt for sin kjære Pål gjennom 60 års samliv. De tok imot familie og
venner i sitt gjestfrie hjem. Noen av oss fikk bo der både i dager, måneder og år. Agnes og Pål fikk ikke barn selv. Men vi er mange som har hatt dem som ekstra foreldre og besteforeldre i mange år. Og hjemmet var åpent
for små og store, unge og eldre. Sammen hadde de en spesiell evne til å få oss til å føle oss hjemme. Min prestetjeneste startet med en måneds vikartjeneste i Sykkylven sommeren 1985. Da fikk jeg bo hos Agnes og Pål.
Etter det har hjemmet deres i Aursnesvegen vært litt mitt. Slik tror jeg mange har følt det.
Det var skolene i Sykkylven som ble Påls arbeidsplass. Han var like grundig og systematisk, enten han var lærer eller rektor. Han tok
da også hovedfag i pedagogikk i voksen alder. Huset, hagen, misjonsforeningen og skolen ble skjøttet med den samme entusiasme. Og Pål hadde omsorg for familien sin fra Tandstad i Sykkylven, der han vokste opp. Og han hadde omsorg for Agnes
sin familie, som jeg er så heldig å få være en del av. Han hadde omsorg for bygda, for landet og for Agnes. De to fikk være hverandres ektefeller, medarbeidere, støttespillere og beste venner gjennom mer enn 60 år.
Livet ble tyngre de siste åra, når både nyrene og synet sviktet. Men humoren, den gode replikken, omsorgen for sine, troen og misjonsengasjementet, fulgte Pål til det siste. Og Agnes var ved hans side da han sovnet inn på sykehjemmet
i Sykkylven, som hun har vært det i mer enn 60 år. Og han døde som han levde, i troen på Jesus, på min 53-årsdag 28/9. Mine tanker går til tante Agnes som sitter igjen alene. Dit blir det også noen telefoner,
som det alltid har vært. Pål ble født på flyttedagen og sommerdagen 14. april 1923. Men det var høsten som var Påls årstid, ikke minst på grunn av innhøstingen i hage, skog og fjell. Og vi fikk følge
han til graven på en strålende høstdag sist fredag, i en nesten fullsatt Sykkylven kirke. Jeg kjenner på takknemlighet for det Pål har gitt meg. Og jeg føler meg rimelig sikker på at hans testamente og siste vilje
for oss som er tilbake, kan sammenfattes i de Pauli ord i Romerbrevet 10,1: ”Av hele mitt hjerte ønsker jeg og ber til Gud at de må bli frelst.”
Jeg lyser fred over Pål Tandstads gode minne.