Været eller ikke været (uværet). Det er visst det som er spørsmålet om dagen, for å tilpasse Shakespeare litt til det vestfoldske sommerværet. Nå øser det ned igjen. Og hagl- og tordenbyger feier
over Østlandet. Sommeren vil liksom ikke komme til Kvelde i år. Og når den kommer, er det bare på snarvisitt. Men noe kom, hva nå det kan være for noe. En lei sommerforkjølelse satte seg fast sist helg. Med verking
og slapphet i kroppen, omtrent som en influensa som holder på å bryte ut. Så nå er det litt uggent både ute og inne, for å si det sånn.
Men det er absolutt lyspunkter. Innimellom regnbygene nyter vi gode øyeblikk
og vakre sommerkvelder ved Lågen. Jeg hadde tenkt jeg skulle finne meg et lite fiskevann i helga, nyte stillheten og prøve å lure i land en ørret eller to. Men så maroder som kroppen er om dagen, må det ikke være
for langt å gå. Jeg håper det letter snart, både innvortes og utvortes. En slapp kropp virker heller ikke veldig positivt på en ustabil psyke. Så lenge varte den lyse tonen…
Jeg var i begravelse
for en gammel hedersmann i formiddag. Han hadde alltid et hyggelig smil og et vennlig ord på lager når vi møttes. Han var en usedvanlig aktiv åttiåring, og han døde helt plutselig. Jeg tenker på familien som sitter
igjen med sjokket, sorgen og savnet – og på Kristians alltid varme smil. Håper det når inn til dere også disse dagene.
Så har jeg vært ved Lågen og satt en pinne på 200 kubikkmeters
vannføring. Nå nærmer det seg et nivå vi kan leve med. Siste måling var på 183. Jeg håper det blir noen gode fiskedøgn på oss på sensommeren. Det er fint å sitte ved Lågen. Det har vi
gjort mange kvelder i sommer. Men det er litt stusselig når fiskeflåten ligger ved land. Særlig når andre fisker så mye laks som de gjør. Vi håper på bedre tider, også på Sundbyfisket. Hvis bare
ikke disse voldsomme tordenbygene fører til at vannstanden i Lågen fyker til værs igjen.
Torsdag kveld var det hyggelig selskap ved Lågen med reker og spekemat, kaffe og kake. Disse stundene med familie og venner betyr mye for
meg. Tirsdag kom en god venn fra Stokketiden kjørende innom på motorsykkel, til en kaffekopp og en hyggelig prat. Og på Nordbyen i Larvik på torsdag formiddag hadde jeg et trivelig møte med en tidligere student fra Bibelskolen
i Staffeldtsgate, der jeg var lærer på begynnelsen av 90-tallet. Det gjør veldig godt å høre at en har betydd noe for noen – etter 20 år. Beklager at jeg ikke kjente deg igjen med en gang. Men slike møter
varmer. Spesielt når livsmot og krefter ligger litt nede. Og uværsskyene ligger tungt over bygda og livet.
Men meldinga for helga er visst bedre. Kanskje letter det litt i kroppen og sjelen også. Og jeg er bedt på
laksemiddag i første etasje i kveld, med nær og kjær familie. Laksen har jeg fisket og skåret opp og lagt i frysen tidligere i sommer. Så jeg har bidratt litt. Kanskje blir det flere muligheter og laksemiddager utover sommeren.
Og det ser ut til å bli ei god helg.
Mesteparten av dette ble skrevet på fredag. Og det ble ei god helg. Laksemiddag fredag, fisketur i Ramsdalstjern og grilling ved Lågen på lørdag, og en flott tur til Citadelløya
i Stavern med usedvanlig levende guiding av Nils Melau på søndag. Og vaffel og kaffe og flott sang og musikk på Hedrum bygdetun etterpå. Men så var det 22. juli. Og terrorhandlingen fra i fjor sommer kom tilbake så det
suste. Jeg fulgte litt med på TV utover dagen. Og jeg føler tungt med alle de som mistet noen som betydde alt for dem. Og de som lever med savnet, eller med varig skade på kropp og sjel. Jeg har skrevet noe om dette før. Mine psykiske
skavanker skyldes historie og opplevelser av helt andre dimensjoner enn tragedien 22. juli. 2011. Men de har satt sine spor. Spor som gjør det ekstra tungt å leve når tragedien igjen ruller over skjermen. Jeg tror kanskje flere har det sånn.
Vi skulle gjerne ha vært med på felles markeringer av medfølelse og støtte til ofrene fra 22. juli. Men vi orker ikke. Det betyr ikke at vi ikke føler med. Snarere tvert imot. Jeg blir berørt når Fabian Stang både
er åpen på egne psykiske kriser tidligere i livet, samtidig som han greier å stå fram med nær og solid støtte til de som er rammet av terrorhandlingene sist sommer. Det er sterkt. Og det gir håp for eget liv.
Jeg sender en varm tanke til deg som sliter – enten det er etter 22. juli eller det er andre ting som har satt vonde spor i livet. Jeg håper du får noen gode lysglimt i livet og i hverdagen – også denne sommeren. Det første
vennskap oppstod når en sa: ”Du også? Jeg trodde jeg var den eneste.”
Kvelde 23/7-2012
Varm hilsen fra Even