Jeg har gått og grublet over begrepet ”komfortsone” noen dager. Jeg googlet det. Allerede der er jeg på vei ut av min komfortsone. Ifølge de fleste treffene på Google, var det nærmest avgjørende for
et godt liv – å bevege seg ut over komfortsonen. Det var slett ikke det jeg var ute etter. Jeg synes ikke jeg har det så verst innenfor komfortsonen min. Livet har vært såpass turbulent i mange år, at jeg foretrekker å
være der. Jeg siterer ofte Elling, litt etter hukommelsen: ”Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?” For oss litt engstelige sjeler er komfortsone en god ting.
Jeg er utenfor av og til. Som da vi var på kanotur på Lågen i sommer. Kanoene var vinglete. Den første halvtimen satt jeg og holdt meg krampaktig fast i ripa. Ifølge min bror verken mælte jeg et ord eller tok til meg næring
den halvtimen. Det er såpass sjelden, at de skjønte jeg mislikte situasjonen sterkt. Broderen tok nødvendige grep for å teste stabiliteten på kanoen. Da jeg skjønte at den ikke kom til å velte, hjalp det betraktelig.
Jeg var nesten tilbake i komfortsonen, og padleturen på Lågen ble en strålende opplevelse.
Depresjonen har nok gitt meg en mindre komfortsone enn mange har. Noen sier at de krisene i livet du ikke dør av, vokser
du på. De gjør deg sterkere. Det er selvsagt noe sludder. En del av krisene i mitt liv har gjort meg både mindre, svakere og reddere. Noen sier også at de i ettertid er glad for slike erfaringer. Det kommer jeg aldri til å si
– eller bli. Det er mange smeller i livet jeg gjerne skulle vært foruten. De har gitt meg en del begrensninger i livet, som ikke alltid er lette å leve med. Men jeg har det slett ikke så verst i komfortsonen min. Og nå har jeg
kommet til, at jeg ikke skal inn i noe som helst, som jeg ikke kan komme meg fort ut av igjen. Kanskje bortsett fra fly. Det være seg ekteskap, komiteer, styrer, råd og andre institusjoner. Det håper jeg folk vil respektere. Så kan
jeg heller bidra med et foredrag, et kåseri, en prolog eller en sang innimellom. Kanskje også en vikargudstjeneste. Noe får være min dugnadsinnsats til bygdas beste. Andre steder får folk betale litt for det. Jeg har alltid vært
bedre til å formidle enn å administrere. Får jeg holde på med det, har jeg det bra. Faktisk tror jeg det også er det beste for folk rundt meg. Dere har mest glede av Even, når han kan holde på med det han kan best
og trives best med. Og forunderlig nok er det noen som trives med administrasjon, ledelse og politisk arbeid. Noen er til og med praktisk anlagt. Så hurra for forskjeller og ulike komfortsoner.
Kanskje må jeg ut av den av og
til, for å oppleve nye ting i livet. Men jeg er slett ikke sikker på at det er nødvendig. På noen områder er komfortsonen ganske stor. Der er det rikelig anledning til opplevelser og utvikling – innenfor komfortsonen. Så
får andre bestige fjelltopper, løpe maraton, gå Birken, seile verden rundt, sitte i kommunestyrer og dra på rafting i Sjoa. Jeg har det veldig bra med ”dafting” i Lågen, helst i robåt. Den er mer stabil. Og
er jeg på skitur på fjellet, og det er jeg faktisk av og til, følger jeg min alternative fjellvettregel: ”Den er tryggest som snur mens det ennå er en skam.” Lykke til i og omkring din komfortsone.
Kvelde 26/11-2012
Med varm hilsen fra Evens komfortsone