I liv og utdanning har jeg lært en del om lignelser. Jeg skrev hovedoppgave på teologien i sin tid om lignelsen om den rike bonde. Den var illustrert med bilde av låven og kornåkeren på Sundby. Det er over 100 år
siden det bodde noen rik bonde på Sundby, men likevel… Illustrasjonsfotoet viser presten og bonden på Sundby, brødre og gode venner i alle år. I hvert fall de fleste. Men også her er det lett å se at han hadde noe
fanteri på gang. Storebror ser svært skeptisk ut. Nå har jeg prøvd å lage en lignelse selv. Den vil jeg gjerne tilegne Midtøsten, lignelsenes vugge. Fred være med dem!
Jeg er velsignet med èn
kjødelig bror. Vi følte det vel ikke alltid sånn, verken han eller jeg. Småsøsken er irriterende og plagsomme ved sin blotte eksistens, der de kommer og truer husfreden og ens plass på hjemmets trone. Kommer det enda
flere søsken, oppleves trusselen nærmest konstant. En av episodene i våre liv, som vi har hatt mye moro av siden, var vel egentlig dramatisk nok. Jeg er fire år eldre enn han. En gang, sikkert ikke den eneste, hadde jeg tirret han
så mye verbalt, at det sprakk for han. Innimellom hadde han vel også et kokepunkt som bare lå en anelse over frysepunktet, som Mac Lean skriver. Han var lett å trekke opp. Og tragisk nok hadde jeg stor glede av det. Men så sprakk
det altså. Og han trev en kubbe fra vedkassa og kylte i panna på meg, med replikken; ”Sånn gål det!” Både replikken og kubben traff så det suste. Det ble kul og blod og hyling og skriking fra begge sider, før
hjemmets ledelse grep korrigerende inn. Det ble krevd umiddelbart opphør av stridighetene. Begge parter ble stilt ansvarlig. Og begge parter følte seg naturlig nok ekstremt urettferdig behandlet. Det ble våpenhvile, men ingen varig fred.
Det var nok ikke siste gang vi var i tottene på hverandre. Og underlig nok så det ut til at de samme mekanismene slo til i neste generasjon. Kanskje det ikke er så uvanlig.
Men hva ville neste trekk ha vært om ikke
opphavet hadde tatt affære? Skulle jeg ha bombardert han med vedkubber? Eller felt et tre i hodet på han? Og gjentatt replikken ”Sånn gål det.?” Jeg var flasket opp med mors skarre-r, så jeg strevet også med
r-en. Hva ville så hans neste trekk ha vært, hvis han hadde overlevd? Heldigvis får søskenrivalisering sjelden varige konsekvenser. Men noen ganger går både mobbing og slåsskamp helt over styr. Og det går riktig
galt. Søsken må lære å leve med hverandre. Kanskje ikke alltid som beste venner i fred og fordragelighet. Men definitivt uten å ta livet av hverandre. Og det spiller ingen rolle hvem som kom først eller sist – eller
midt imellom. Alle må lære å respektere og ta hensyn til hverandre. Som oftest går det riktig bra. Vi endte opp med å bli gode venner. Slik går det ikke alltid. Det er mange nok eksempler på det. Men alternativene
er sjelden å foretrekke. Når vi herjet som verst her hjemme i barndommen, gikk far rundt og sang: ”Som barn vi være må, på veien ikke stride.” Det bidro IKKE til å roe gemyttene. Likevel var vi vel ikke i nærheten
av noen av disse søskenflokkene som Super Nanny prøver å få orden på i TV-serien. Heldigvis.
Som de fleste lignelser har denne ett hovedpoeng. Søsken og naboer må lære seg å leve
sammen i respekt for hverandre. Ellers kan det gå forferdelig galt. Jeg mener å huske noe om et par halvbrødre blant stamfedrene i Midtøsten også. Men det betyr visst ikke noe lenger. Fred være med dem!
Kvelde
21/11-2012
Med varm hilsen fra Even