I dag skal det handle om Midtøsten. Det som skjer der nede nå om dagen, synes jeg bare er tragisk. Hamas og andre militante grupper skyter raketter i vilska inn i Israel. Israelerne svarer med massiv bombing i Gaza. Flere har sagt at den
enkle løsningen på dagens tragedier, er at det blir en slutt på rakettbeskytningen mot Israel. Da vil det bli en slutt på bombingen. Det gir kanskje et pusterom. Men det løser jo ikke konflikten. Noen ganger lurer jeg på
om den er uløselig. Jeg har fulgt med på nyhetsdekningen, både i Norge og andre steder. I mitt nye liv på Facebook dukker det opp sterke innlegg til støtte for begge sider i konflikten. Og noen av dem er ekstremt uforsonlige,
der forståelsen for lidelsen på den andre siden virker nærmest fraværende. Og jeg tenker. Når debatten her hjemme kan bli såpass uforsonlig, er det ikke rart at konflikten der nede er så fastlåst. Og både
debatten og konflikten gjør meg enda mer sikker på at ekstremisme og fanatisme er skummel, uansett hvilken religiøs og politisk drakt den kler seg i.
Jeg har ingen løsning på dette. Jeg kan ikke en gang
tilby en utdypende analyse av det som skjer. Jeg kan bare komme med et hjertesukk. Barn blir drept og alvorlig kvestet på begge sider. Det skulle jeg ønske de fikk en slutt på. Men så er det vel sånn som en av våre fredsmeglere
sa en gang: ”Når en prøver å være nøytral, blir en utskjelt og skutt på fra begge sider.” Å komme til bunns i konflikten mellom israelere og palestinere tror jeg er umulig. Men hvis ikke de klarer å
respektere hverandres grenser, rettigheter og menneskeverd, ser det veldig mørkt ut. Syria har sine egne problemer. Der raser borgerkrigen, og tusenvis av mennesker er drept og lemlestet. Og i Iran sitter de og pusler med et atomprosjekt de sier de
ikke har. I hele Midtøsten slåss muslimske grupperinger mot hverandre. Midtøsten er eksplosiv. Men det er vel neppe noen nyhet.
Jeg har sterke, gode og vonde opplevelser fra et år i Midtøsten. Jeg var feltprest
i Norbatt i Sør-Libanon fra mai 95 til juni 96. Bildet øverst er fra en av de gode opplevelsene. Gudstjeneste for FN-soldater 1. påskedag 1996 i 1400 meters høyde i grenseområdet mellom Libanon, Syria og Israel. Jeg hadde med
nesten 400 norske soldater på ”søndagsskoletur” til de bibelske stedene i Israel. Og jeg opplevde mange gode stunder med lokalbefolkningen i Libanon. Men også da var det krig og terror. Vi reiste på bibeltur til Israel
samme dag som det smalt en bussbombe i Tel Aviv. Selvmordsbombere sprengte busser, markedsplasser og travle bygater. De verste sprengte først en bombe, og når publikum og hjelpemannskaper strømmet til, smalt de av en til. Den ondskapen
synes jeg er ufattelig. Men jeg var også i Israel den dagen Rabin ble begravet. Han ble skutt på et fredsarrangement i Tel Aviv – av en av sine egne. Og israelerne rykket på ny mot Beirut, for å få slutt på alle rakettangrepene.
Den gang kom de fleste fra Sør-Libanon. Nå kommer de fra Gaza. Store deler av Libanon ble igjen lagt i ruiner. Israelske bomber drepte en gang over 100 sivile libanesere i en FN-leir. Samtidig som rakettene haglet inn over Nord-Israel. I grensebyen
Metulla hadde de et nytt byggefelt, som på folkemunne ble kalt Katyusha Hill. Katyusha er kallenavnet på et russisk produsert rakettsystem fra andre verdenskrig, som senere ble både produsert og brukt flittig i Midtøsten helt til våre
dager. De var ikke spesielt treffsikre, og ble ofte skutt ut fra svært provisoriske ramper. Men tryggheten i Israel ble ikke bedre av det. Du visste aldri hvor rakettene landet. Du bare visste at de kom. Senere er det bygget både murer og rakettforsvar
i Israel. Det har kanskje blitt tryggere for noen. Men konflikten er like fastlåst.
Jeg tok et bilde i en landsby i Sør-Libanon. De hadde funnet en brukt raketthylse og gjort den om til blomsterkasse. Den var full av tulipaner.
Det gjorde inntrykk. De blomstene vil jeg gjerne holde opp og fram i dag. Tenk om det var mulig med en fredelig løsning. Jeg vet at mange israelere, palestinere og andre i området drømmer om det og arbeider for det. Jeg fikk en kommentar
på en stil fra norsklæreren min på gymnaset i sin tid. ”Tror du på det fromme ønsket på slutten?” Da gjorde jeg det. Nå vet jeg ikke lenger. Men det må være lov å håpe.
Jeg døpte fem barn i Sandar kirke i går. Alle fem får vokse opp i trygghet, frihet og fred. Det fromme ønsket har jeg for alle barn i hele verden. I år er det hundre år siden Thorbjørn Egner ble født.
Det markeres i Norge med fynd og klem. Kanskje han er vår viktigste eksportartikkel. Jeg synes han har formulert tidenes leveregel: ”Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva
man vil.” Og hans barnebønn burde vært en obligatorisk øvelse i alle verdens barnehager, skoler, parlamenter og militærleire hver dag. Enten en heter Abraham eller Ibrahim eller Ola, handler dette til syvende og sist om at alle
barn burde ha en selvsagt rett til å sove trygt om natta og leke trygt om dagen.
Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg.
La alle barn i verden få det like godt som jeg.
Vern
alle med din sterke hånd mot fattigdom og død.
Og hjelp små barn i alle land så ingen lider nød.
La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred.
La alle leve trygt og godt
i frihet og i fred.
Kvelde 19/11-2012
Med varm hilsen fra Even