Det er langt mellom blogginnleggene for tida. Det henger sammen med en litt puslete psykisk allmentilstand kombinert med litt for mange arbeidsoppgaver en periode. Men nå er det vår. Og i dag er det sommer, det er sol og det er søndag.
Det er en stund til neste jobboppdrag. Allergimedisinene har begynt å virke. Jeg har vært deltager på en flott gudstjeneste i Nanset kirke i formiddag. Jeg dro rett hjem for å se andreomgangen i skiflyging på TV. Den var avlyst.
Og gradestokken drar seg mot 20 pluss. Livet er slett ikke det verste man har. Så her er det bare å sette seg i sola i bryggerhusveggen og skrive. Dessuten er det noe jeg har hatt lyst til å skrive om ganske lenge. Det er en opplevelse fra
skolegudstjenesten i Kvelde før jul jeg har lyst til å dele med noen flere før jeg glemmer den. Eller – jeg kommer vel aldri til å glemme den. For den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Så håper jeg kanskje
noen av lærerne kan korrigere meg hvis jeg husker dette feil.
Jeg skulle ha skolegudstjeneste i Kvelde kirke for både barneskolen og ungdomsskolen i desember. Og jeg funderte lenge for å finne en god vinkling på
andakten som ungene kunne ha glede og utbytte av. Det er jo alltid en utfordring. Så kom jeg på noe jeg hadde sett på Facebook. Der hadde en av foreldrene lagt ut en liten videosnutt fra et arrangement i Kveldehallen, der skolen hadde invitert
foreldre, søsken og annen familie til konsert/samling i hallen i høst. Videosnutten viste et kjempekor med elever som sang en fantastisk flott antimobbesang. Jeg fikk også høre at noen barn hadde vært framme på scenen
og deklamert på alle språk som er morsmål blant elevene på Kvelde skole; «Vi er barn med store hjerter.» Jeg kjenner jeg blir rørt bare av å tenke på det. Og jeg visste umiddelbart at temaet for årets
skolegudstjeneste var i boks. I ettertid har jeg jo skjønt at dette er deler av en musikal, som framføres på flere skoler. Du kan se flere versjoner av sangen på You Tube. «Stopp. Ikke mobb.» Søk på det, så
renner det inn. Men dette gjør slett ikke opplevelsen mindre rørende for min del. Snarere tvert imot.
Så kom dagen i desember da dette skulle prøves ut. Kvelde kirke fyltes opp av ferieklare barneskoleelever.
Og mange av barna deltok med sang, lystenning, drama, opplesning og annet. Så kom tiden for andakten. Jeg hadde klippet ut et digert rødt hjerte av julepapir. Og da jeg spurte hva barna hadde sagt på ulike språk på konserten,
fikk jeg svar umiddelbart; «Vi er barn med store hjerter.» Så fortsatte jeg å sitere litt fra sangen; «Ingen liker å stå utenfor. Vi trenger alle en venn. Å vise empati, kan være vanskelig. Men jeg vil
være den som er den lille forskjellen. STOPP. IKKE MOBB!» Mens jeg leste teksten, skjedde dette som jeg aldri kommer til å glemme. Barna begynte å synge på denne flotte teksten. Helt spontant og nesten unisont, slik jeg opplevde
det. For meg ble dette utrolig sterkt. Jeg stoppet opp litt og tenkte at de bare fikk synge ferdig. Det var jo dette jeg ville snakke om; å være gode mot hverandre. Men så stilnet sangen, og jeg kunne fortsette. Så kom jeg fram til
«den gylne regel», som også er sitert i sangen. Og jeg leste: «Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Ja, det er en god regel, synes jeg.» Så begynte fryde meg (folkelig uttrykk for gledelig overraskelse)
ungene å synge IGJEN. Og mens jeg leste den gylne regel, sang de den, før de fortsatte på refrenget. Dette er noe av det sterkeste jeg har opplevd. Det er mulig noen av lærerne hadde noe med sangen å gjøre – med
å sette den i gang eller å dempe den. Det vet jeg ikke. Men andakten gikk nesten av seg selv. Og jeg kunne lande med noen ord om skomakeren Adjevitsj, som hadde besøk av Jesus, representert ved hans minste små. Og jeg sa litt om barnet
i krybben – som vel er barnet med det største hjertet av alle. Elevene ved Kvelde skole ga meg en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Så hadde jeg med hjertet til Hvarnes skole dagen etter. (Måtte Herren og Larvik kommune
velsigne og bevare den!). Der var det en enklere juleavslutning på skolen, der presten skulle være med. Og jeg brettet ut og viste fram hjerte mitt. «Å, så fint!,» ropte noen. Sånt kan jo smelte både en stein
og et hjerte. Så kom det fra en fremmelig ung mann i første rad. Han var åpenbart imponert over det store, røde hjertet. «Oi», utbrøt han, «det er større enn magen din!» Det er det vakreste noen
kan si om Even Sundby, tenker jeg. «Han har et hjerte som er større enn magen.» Det sier ikke lite. Jeg ser at jeg fortalte dette i forrige blogginlegg også. Men det får stå sin prøve. Det hører liksom med
i sammenhengen.
Jeg ønsker meg en verden og en hverdag, der alle kan være seg selv – uten å bli mobbet. Der alle kan leve trygt og godt, i frihet og i fred. Der et stort hjerte ikke er en diagnose, men en
hedersbetegnelse. Jeg satt og så programmet om Ole Paus på TV i går. Snakk om stort hjerte. Og noen ganger en litt stor munn. Men hjertet vant. Og englene i snøen. Så illustrasjonen i dag får være hjertet i snøen
på Anundsjø. Vi er barn med store hjerter. Det vil vi voksne også være!
Gjønnes 26/3-2017
Med varm og hjertelig hilsen fra Even