Ordene i overskriften er hentet fra en av ungdomstidens absolutte favorittfilmer. «Den rosa panter» - filmene med Peter Sellers i hovedrollen synes jeg var hysterisk morsomme. Jeg mener å huske han utkledd som sjørøver
med trebein og med en oppblåsbar papegøye som ustanselig går tom for luft på skulderen, humpende bortover en brygge i regn og tåke, mens han med sin nasale stemme med snev av talefeil, ropte «Hellu i tøken!!»
Hallo i tåka, betyr det. Og det ble vår faste hilsen en periode etter at filmen hadde gått på kino. Entusiaster som har lyst til å mimre litt, kan finne mange klipp på You Tube.
Hvorfor i all verden dukket dette opp
nå? Jo, jeg fikk så lyst til å skrive et nytt blogginnlegg. Det er nesten et år siden sist. Og det gjenspeiler på mange måter noe av den tåkeheimen jeg periodevis har befunnet meg i det siste året. Forrige blogginnlegg
var et lite reisebrev fra Tenerife og fra livet. Før det var det et innlegg med noen tanker om det nye året. Der avslutter Even Sundby med et ønske om at livet måtte bli lettere, lysere og bedre i 2016. Så sitter jeg og kjenner
på at slik ble det ikke. Bortsett fra noen konkrete opplevelser, kunne jeg ha kopiert innlegget og lagt det ut en gang til. Så jeg føler meg litt mismodig. Nettopp derfor endte jeg opp med overskriften «Hellu i tøken.»
Det har vært vakkert måneskinn og stjerneklare netter den siste uka. Det er strålende vintervær i dag. Og overgangen til det nye året bød på hyggelig selskap med gode venner i flere omganger. Likevel sniker følelsen
av mismot seg inn, når jeg tenker på timene, dagene og årene som ligger foran. Og jeg føler at tåken tar litt kvelertak på både livsmot og livsglede. Heldigvis har galgenhumoren hjulpet meg gjennom mange tunge stunder
i livet. Og jeg føler veldig med den som opplever livet så mørkt og tungt at ikke et lite snev av humor trenger inn. Antagelig var det galgenhumoren som reddet meg denne gangen også, når jeg begynte å famle etter overskrift
til blogginnlegget, og havnet langt inn i Den rosa panterens gale verden. Der har jeg hatt en liten mimre- og humrestund før jeg begynte å skrive.
Jeg vet at mange har det verre enn meg – mye verre. Både i venneflokken og i verden.
Og jeg føler inderlig med barn på flukt i Syria og mennesker som kjemper for livet, enten det er i krig eller i alvorlig sykdom. Men det gjør ikke min tåke lettere. Snarere tvert imot. Det gjør heller ikke ny Breivik-rettssak,
nyheter om krig og nød eller bøllen som snart er ny president i USA. Det bare forsterker mismot og depresjon. Egen hverdag har i noen måneder vært preget av tannpine og rotfylling og brobygging og ubehag og utgifter som heller ikke
hjelper nevneverdig på humøret. Jeg burde vært en del av Nasjonal Transportplan! Nå kjennes det ut som det har satt seg vondt under en ny bro – og jeg tenker med gru på hva som eventuelt må gjøres med det.
Den har allerede kostet meg en liten formue jeg ikke har. Jeg håper jeg kommer i mål snart, så både økonomien og livet kan komme litt mer i balanse.
Heldigvis holder røykekutten. Jeg har vært røykfri
siden 8/4 2016. Det frigjør jo noen kroner til tannlegen. Og på sikt gir det visst bedre helse også, har jeg lest. Selv om det så langt bare har gitt ti kilo ekstra. Men så hadde jeg mitt livs første lungebetennelse i
mars. Da gikk jeg ned fem kilo, så det ble ikke så verst likevel. Selv om jeg både ser ut og føler meg som en sperreballong for tiden. Men i dag har jeg vært ute og gått tur i det flotte vinterværet. Med kondisjon
som en astmatisk skilpadde, ble ikke det noen udelt fornøyelse. Men kanskje jeg kan gjenta det en dag. Jeg vet jo at det gjør godt for både kropp og sjel.
I februar i fjor hadde jeg kåseri på sjømannskirken på
Tenerife og ei uke sammen med gode venner der sør. I pinsen fikk jeg preke på fellesgudstjeneste i Bøkeskogen. Det var en fantastisk opplevelse. Manuset ligger på hjemmesiden, hvis du vil lese det. Og i desember fikk jeg være
med på en masse gudstjenester, samlinger og selskaper som ga meg uendelig mye. Jeg fikk oppleve Per Gynt på Gålå i august og Brand i Larvik kirke. Vi hadde en flott sesong på flåtefisket i Lågen, og enda har jeg gravlaks,
røkelaks og frosne fileter til mange gode måltider utover vinteren. Og 2016 ga mange gode samvær med familie og venner. Jeg har ved nok til vinteren, og jeg har det egentlig godt her i bryggerhuset på Gjønnes. Bare jeg kunne
bli ferdig med disse tanngreiene.
Nå kjenner jeg at det hjelper litt å hente fram de gode minnene og de små og store lyspunktene fra fjoråret og fra livet. Tåka letter litt. Samlingene rundt juletider bød på
oppmuntrende ord, varme smil og gode klemmer. Det gjør veldig godt. Og det er med på å gjøre livet verd å leve. På skolegudstjenestene før jul hadde jeg klippet ut et digert, rødt hjerte i julepapir, som
jeg hadde med og viste fram. «Så fint,» kom det unisont fra førsteklassingene i Hvarnes. Før en lite gutt ropte imponert: «Det er større enn magen din!». Det sier ikke så rent lite. Og egentlig er vel
det noe av det vakreste noen kan si om Even Sundby; Han har et hjerte som er større enn magen. Det er nesten så jeg kan kjenne at tåka letter. Jammen var det lyspunkter og gylne øyeblikk i 2016 likevel.
Så illustrerer jeg
dette blogginnlegget med et av mine favorittmalerier, Theodor Kittelsens Soria Moria. «Langt borte så han noe lyse og glitre.» Tenk om noe av det kunne komme helt nær i det nye året. Helt inn i liv og hverdag, på en måte.
Noen gylne øyeblikk blir det helt sikkert. Det gjelder bare å se dem og ta vare på dem. GOD NYTT ÅR.
Gjønnes 15/1-2017
Med varm hilsen fra Even