Jeg har ingen nyttårsforsetter. All erfaring tilsier, at store satsinger rundt årsskiftet, har lett for å koke bort i kålen, lenge før det nye året har kommet skikkelig i gang. «Opp som en løve, ned
som en skinnfell.» Det ordtaket er dekkende for de fleste av mine nyttårsforsetter så langt i livet. Men jeg har nok noen ønsker, håp og drømmer. Der det er liv, er det håp, sier et annet munnhell. Det er selvfølgelig
noe sludder. Der det er liv, kan livet oppleves veldig håpløst. Men jeg håper livet i 2016 blir litt lettere og bedre enn det var i 2015, både fysisk og psykisk. I høst gikk psyken ned og vekta opp. Jeg håper det blir
omvendt i 2016. Og jeg håper jeg får til å skrive litt mer på bloggen enn jeg greide i høst. Disse tingene henger sammen for min del. Når hverdagen oppleves slitsom og tung, går det også ut over skrivingen.
Jeg vet jo ikke helt hvorfor det ble sånn i høst. Men jeg håper det blir bedre i 2016.
Jeg nøler litt med å skrive dette. For jeg vet om mange som opplevde ting i året som gikk, som kunne ta både
livsmot og livsglede fra de fleste. Derfor vil jeg nødig syte og klage. Men disse grå hverdagene er nå engang mine. Så de vil også komme til å gjenspeiles i bloggen av og til. Og selv om lidelsen ikke alltid er så
stor, gjelder følgende utsagn for min del. Jeg kan godt lide bare alle får greie på det. Det være meg langt fra å lide i stillhet. Så her kommer det en ting til. Det nye året slo inn med en skikkelig forkjølelse.
Og jeg oppfyller absolutt kriteriene i den gamle livsloven, om at ingenting i verden er så sykt som en syk mann. Nå bor jeg alene, så jeg har ingen å la det gå ut over. Derfor disse ord i bloggen. Men nå begynner det visst
å gi seg. Og dermed vendte skrivelysten tilbake.
Det ble mange flotte opplevelser i desember 2015, både med familie, venner og bygdefolk. En trivelig julaften hos ungfolket på Sundby. Besøk av hele gjengen til
frokost tredje juledag. Det var en rørende opplevelse for nestenbesten å ha alle tre nevøene med familier i hus. Det var fullt i den lille stua i bryggerhuset på Gjønnes. Men du verden så hyggelig det var. Ellers fikk
jeg være med i koselige juleselskaper hos både familie og venner. Og jeg fikk en strålende nyttårshelg i Valdres med gode venner. I desember ble det også en del oppdrag, både i bygd og kirke. Og selv om det krever en del
forberedelser, og koster litt ekstra når ikke formen er på topp, så er det både oppmuntrende og inspirerende å møte fulle hus, både i kirken og i ulike bygdelokaler. Enten det er med Lågabrass i Kvelde kirke,
på bygdetunet med historielaget, eller med Holt Sanitetsforening på grendehuset. Både rungende latter og øredøvende stillhet gjør godt for en gammel sirkushest. Hyggelige tilbakemeldinger varmer også, og gir lyst
og mot til å fortsette med formidling.
Jeg fikk også med meg et par nydelige konserter i desember. Først i Hedrum kirke med Sigmund Groven, Iver Kleive og Anne Wada. Det var sang og musikk til å bli glad av. Sigmund
Groven spilte sitt eget tema fra den første Flåklypafilmen, som jeg forbinder med ordene; «nå er’n Reodor lei seg.» Det kan noen og enhver bli når håp går under og livsdrømmer går i vasken.
Men Reodor snudde jo dette. Det er også mitt håp for 2016. Samt at jeg må få med meg den nye Flåklypafilmen. Så fikk jeg med meg julekonserten i Nanset kirke med Kick og Tensing. Det er umulig å være lei seg
gjennom en hel konsert med så mye sprudlende sangglede. «All I want for Christmas», «Romjulsdrøm» og Bethovens «Ode til gleden (Joyful)», kalte fram både smil og tårer og varme følelser hos
meg. Og det handler jo om det samme: At drømmer kan gå i oppfyllelse. At håp kan bli virkelighet. Og at livet kan bli litt lettere, lysere og bedre i 2016. Det er lov å håpe! GODT NYTT ÅR!
Kvelde 5/1-2016
Med varm hilsen fra Even