Hovedtema for Kragerø Normisjon denne høsten er ”begeistring”. Dette skulle jeg forsøke å bidra en smule til, da jeg var der og talte søndag kveld. Hvorvidt jeg lyktes, får andre bedømme. Men
det var en god opplevelse å være sammen på ”Løkka” i Kragerø, med sang, musikk, lyrikk, bevertning og altså tale av Even Sundby. Det var artig å få hilsener både fra mitt år i Libanon
og fars mange år på Grenland. Fetter Jostein var sjåfør og prestens medhjelper på turen. Sammen fikk vi gode måltidsfellesskap og trivelige møter med gamle venner både før og etter samlingen om kvelden.
Det ble en liten festreise for min del. Og jeg kom begeistret og sliten hjem sent søndag kveld. En smule begeistring. Går de ordene overhodet sammen? Må ikke begeistringen komme i kolossale mengder, som uttrykket ”begeistringens rus”
skulle tilsi? Og som Bjørnson skriver i nasjonalromantisk begeistring på 1800-tallet: ” Da løsnet begeistringens veldige fonn, da døptes vi av hennes mektige ånd. Da stod over fjellet et syn i glød, som siden oss
manet inntil vår død.”
For min del er det ingen motsetning mellom smule og begeistring. Jeg er ikke sikker på om jeg tåler mer enn en smule om gangen. Jeg har da også mange ganger flagget (for å
bli i 1800-tallets nasjonalromantiske begeistring) min jakt på og glede over de små lyspunktene og de gylne øyeblikkene i livet. Jeg sitter ved Lågen og skriver igjen. I strålende sol og i bar overkropp. Det kommer ikke noe bilde
av dette i bloggen. Jeg vil jo gjerne ha lesere. Og Even Sundby i bar overkropp trekker ikke folk! Men det var fantastisk deilig i sola ved Lågen kl. 18 tirsdag 3/9. Og enda vakrere mens sola gikk ned(bildet). Jeg tror værmannen på TV 2 kalte
dette for Indian Summer. Dessverre har de fått værmann der også. Som om det ikke var nok av dem på NRK. Og hva er galt med værdamer? Men nå glemte jeg poenget. Dette er definitivt et gyllent øyeblikk. Absolutt egnet
til å skape en smule begeistring.
Jeg ser på FB og andre steder at folk fortsatt nyter badelivet. Jeg har ikke badet i sommer. Og nå kan det være det samme. Jeg hadde bronkitt de to ukene sommeren var varmest. Og
når tør jeg ikke, for jeg er redd for å få det igjen. Jeg ble vel aldri noen dreven bader eller svømmer. Det er litt arv i dette også. Jeg tror jeg så min far i badebukse 4-5 ganger. Og den ene gangen stoppet en
forskrekket unge på stranda i Kvidevik på Finnøy, og pekte på far mens han ropte: ”Mor, mor, sjå på den kvide mannen!” Dette satte varige spor hos oss som lå ved siden av den blåhvite skrotten. Så
jeg drøyer badingen til neste år. Hvis ikke Vårherre ser i nåde til lottokupongen min, så jeg kan få en sydentur i vinter. Jeg bader gjerne når differansen mellom vanntemperatur og kroppstemperatur kryper ned mot
10 grader.
Jeg nevnte min far. Jeg ble minnet om han igjen da jeg ledet 10-årsfesten for Kvelde Sykehjem forrige torsdag. Far var blant de første som fikk ta hjemmet i bruk. Og ansatte og frivillige på Kvelde Sykehjem,
har skapt glede og begeistring for beboere, pårørende og bygdefolk gjennom ti år. Nå er det vel typisk at de som hadde fortjent festen mest (stab og trivselsgruppe), var de som måtte stelle festen i stand. Forberede, dekke, pynte,
servere, rydde og vaske opp. Og vi andre fikk komme til dekket bord, bokstavelig talt. Men det er virkelig grunn til en smule begeistring for det Kvelde Sykehjem har betydd for bygda disse åra. Det ble en flott fest. Reidunn spilte til Evens jubileumssang
i det flotte atriet på hjemmet, der vi fikk velkomstdrink velkomstord fra leder og hilsen fra varaordføreren. Så fortsatte festen på Hedrum Bygdetun med snitter og bløtkake, sang og musikk av Idyllgjengen, bildekavalkade ved
Tor Bjørvik og taler og hilsener fra politisk og administrativ ledelse i Larvik Kommune, fra prest, lege og bygdefolk ellers. Jeg har jo vært toastmaster i to bryllup i august, og det er mulig jeg kom i skade for å kalle varaordføreren
”forlover”. Men det er kanskje ikke så galt i disse valgkamptider. Jeg håper vi sammen fikk være med å bidra til en smule begeistring rundt Kvelde Sykehjem denne kvelden. Lågabrass kommer jo uansett til å fortsette
med det. Sammen med trivselsgruppe, stab, barnehager, prester og grupper og lag i Kvelde. Denne uka har sola varmet en frøsen kropp ved Lågen flere ettermiddager. Det er gylne øyeblikk. Det skaper en smule begeistring. Og jeg trengte faktisk
noen timer ved Lågen nå, etter mye farting og mange oppdrag i august. Torsdag formiddag, når dette omsider kom videre til PC og blogg, trakk skyene inn over Lågendalen. Så nå blir det visst ordentlig september. Og mandag
skal vi stemme, med eller uten begeistring. Lykke til Og godt valg.
Kvelde 5/9-2013
Med varm og en smule begeistret hilsen fra Even