Jeg sitter ved Lågen med skriveblokk og penn. Dakotaen fra Torp sirkler over Kvelde med sin karakteristiske motordur. Jeg skulle gjerne vært med den en tur en gang. Men nå har jeg endelig landet på favorittplassen min i gapahuken
ved Lågen på Sundby, etter nesten 2 uker på Vestlandet. Mandag hadde jeg en ny ”burde kjørt i bunad”-tur i bil fra Sykkylven, over Strandafjellet, langs fjorden ved Hellesylt og Stryn, over Strynefjellet, Valdresflya og
hjem til Kvelde. Forrige tirsdag gikk turen fra Finnøy langs E 39 over Stord, gjennom Bergen, over Sognefjorden, gjennom Sunnfjord og Nordfjord til Sykkylven på Sunnmøre. Fantastisk natur i dette landet. Jeg hadde lovet å kjøre
tante Agnes hjem. Vi hadde vært sammen på Finnøy noen dager for å feire tante Malenas 90-årsdag. Disse to velsignede tantene er mammas søstre. Etter at mor Solveig døde for snart 25 år siden, har søstrene
hennes vært litt ekstramødre for meg. I min lille tale til tante Malena forrige lørdag, snakket jeg om mine tre hjem i livet. Jeg har bodd mange steder. Men jeg føler at jeg har hatt tre hjem. Hjemme på Sundby, der jeg bor
nå. Hjemme på Berge på Finnøy, der mor vokste opp, og der tante Malena og tante Aslaug tok imot oss mange, mange ganger. Der har fetter Magnar og hans familie overtatt, og jeg er fortsatt like velkommen hjem. Det oppleves uendelig
godt. Det var deres eldste sønn jeg var prest og toastmaster for tidligere i august, som jeg skrev om i forrige blogginnlegg.
Mitt tredje hjem de siste åra, har vært hos Agnes og Pål i Sykkylven. Begge disse stedene
og hjemmene har fått sine egne sider på hjemmesida, hvis du vil lese mer om dem. Både hjemmet mitt på Finnøy og hjemmet mitt i Sykkylven har en utsikt mot fjord og fjell som kan ta pusten fra en. Nå vil vel onde tunger
si at det ikke skal mye til for min del. Men vakkert er det uansett. Og jeg kan sitte lenge og ikke gjøre noe annet enn å se utover Boknafjorden og Sykkylvsfjorden. Som her ved Lågen, kjenner jeg at der hører jeg hjemme. Og det har
vært veldig godt i mitt liv, som innimellom har vært både brokete, omflakkende, depressivt og urolig. Da er det godt å føle seg hjemme. Å kjenne tilhørighet. Å oppleve et familiefellesskap som alltid vil være
mitt. Vi har jo slett ikke alltid vært enige om alt. I min forrige sang til tantene på Finnøy, skrev jeg. ”De har nok sine meninger, og kan nok være sta. Men bare ikke snakk om det, så går det riktig bra.” Det
er ikke bare gamle vaner som er vonde å vende. Gamle tanter kan også være det. Likevel har det vært godt å føle seg hjemme.
Illustrasjonsbildet denne gangen er av den ekstremt kosete hannkatten på
Finnøy, som jeg i sin tid døpte ”Jakten-Jostein”. Ta en god titt på bildet. Det er ett eller annet med å havne på rett hylle i livet. Da kan livet oppleves ganske godt. Og ved Lågen, på Finnøy
og i Sykkylven, kjenner jeg meg virkelig på rett hylle. Jeg hører til. Jeg kan være meg selv. Jeg har familie som jeg er veldig glad i. Og jammen virker det gjensidig. Dette opplever jeg også sammen med gode venner. Og jeg kjenner
at jeg er heldig. Lørdag fikk jeg en flott ettermiddag og kveld med naboer og venner i Sykkylven. Søndag opplevde jeg en nydelig gudstjeneste i Sykkylven kirke, med orgel- og trompetmusikk som både rørte og varmet. Mandag var det
så bunadstur over diverse fjelloverganger. Og tirsdag kveld fikk jeg være med på båttur ut av Lågens munning med sjøsprøyt og sol i Larviksfjorden og en gourmetmiddag av de sjeldne på en holme utenfor Eftanglandet.
Og onsdag kveld sitter jeg ved Lågen og nyter vakker solnedgang. Torsdag skal jeg lede 10-årsfest for Kvelde Sykehjem, der far hadde fem gode år mot slutten av livet. Får jeg lede en fest, føler jeg meg jo absolutt på rett
hylle. Jeg tenker at det har vært en del områder i livet, der jeg slett ikke havnet på rett hylle. Da oppleves det enda bedre når jeg innimellom opplever at jeg får være der. Sånn som nå. På Idyllplassen
ved Lågen en vakker augustkveld. Og da er livet slett ikke så verst. Håper du har funnet ei sånn hylle.
Kvelde 29/8-2013
Med varm hilsen fra Even