Den siste uka har vært veldig spesiell. Jeg har sittet ved Lågen, der jeg nå sitter og skriver, og sett store ismasser passere Idyllplassen på Sundby. Det var på hengende håret at hytta på flåtefisket
vårt gikk filleveien, men det gikk heldigvis bra. Det er første gang i livet jeg har fått med meg isgangen på denne måten, og det har vært fascinerende å se og høre de voldsomme kreftene som har vært
i sving. Det er som Bjørnson skriver i aprildiktet sitt: ”Det volder litt rabalder.” Stundene ved Lågen har vært brukt til forberedelser, skriving, gode samtaler og ettertanke. Jeg hadde nok lovet for mye sist helg. Først
var det andakt på familiesamling på Østre Kvelde Bedehus lørdag ettermiddag. Jeg prøver å stille opp på sånt av og til. Jeg synes det er så flott at noen driver dette arbeidet år etter år.
Så bar det videre til Stokke til en fantastisk dobbel 70-årsfest for gode venner fra tiden på Stokke Bygdetun. Det var en slags All Inclusive pakke som inkluderte overnatting og frokost hos et annet vennepar. Jeg setter stor pris på
at vi kan holde kontakten på denne måten. Mine fem år som daglig leder på Stokke Bygdetun har skapt varige vennskap. Og vi var sammen i glede på lørdag kveld.
Så kom det melding sent på
kvelden om at onkel Svein var død. Og det ble ikke mye søvn den natta, selv om senga absolutt var god å ligge i. Heldigvis hadde vertinnen satt ut et askebeger til meg i kjellertrappa, og jeg var ute og hadde en røyk en gang i timen,
fram til jeg sank inn i en litt urolig søvn i femtida. Når jeg først har den lasten, er det godt å ha muligheten. De gode vennene skjønte hvordan jeg hadde det. Jeg lå og tenkte på onkel Svein. Jeg kjente på
tomrommet i livet etter han, samtidig som gode minner fra et langt liv sammen strømmet på. For jeg har bare gode minner etter onkel Svein. Han var ikke bare en kjær onkel. Han var min venn og beste støttespiller i mer enn 40 år.
Og hjemmet på Syltre har vært mitt andre hjem bestandig. Svein og Marit har fulgt meg i oppturer og nedturer, i liv og virke, i bygd og kirke gjennom hele livet. Og ungene føles som mine nære søsken. Tankene mine går spesielt
til dere og deres familier disse dagene. Jeg er veldig glad i dere. Og jeg håper vi kommer gjennom tirsdagen sammen. Jeg har ikke hatt en begravelse på 12 år. Det er heller ikke sikkert jeg skal ha flere enn denne. Men her er det godt å
få være sammen i sorgen som vi har vært det i gleden uendelig mange ganger. Dere er viktige i livet mitt, som Svein også alltid har vært det.
Etter nydelig frokost i godt selskap hos vennene i Stokke søndag
morgen, gikk turen hjem til Kvelde. Der fikk jeg ta et siste farvel med onkel Svein og se han vel av gårde i bårebilen til Sundby og Tidemansen Begravelsesbyrå. Det er en litt underlig opplevelse at både broder Jon og jeg får
bidra i Sveins begravelse også yrkesmessig. Jon og Roar med sitt nystartede begravelsesbyrå. Og jeg med min særdeles haltende og brokete prestekarriere. Samtidig føles det veldig riktig. For hvem andre enn Marit og Svein fulgte meg
rundt i distriktets kirker, når jeg nå etter mange år prøvde med noen vikargudstjenester igjen? Slik de har fulgt meg i nærvær, støtte og forbønn hele livet.
Søndag ettermiddag
kom bunaden på. Den passer nå, etter tilnærmet kontinuerlige ”bunadskurs” hos Grete Roede de siste åra. Jeg skulle på fest for Tor Bjørvik på Hedrum Bygdetun. Tor fylte 70 år, og det var overraskelsesfest.
Fylkesmannen overrakte Kongens fortjenestemedalje til en forbauset og takknemlig Tor Bjørvik. Jeg har sjelden opplevd den mer fortjent. Det måtte da være da onkel Svein fikk den for sitt arbeid i søndagsskolen. Det ble en lang og
flott fest for Bjørvik, både søndag kveld, og hele mandagen, da det var åpent hus på Hedrum Bygdetun. Jeg bidro med prolog. Søndag iført Vestfoldbunad i den høytidelige anledning. Mandagen stilte jeg i joggesko,
stillongs (i mangel av tights), kortbukse og treningsjakke. Jeg tenkte det ville glede Tor, selv om jeg måtte lete en stund for å finne joggeskoa. Jeg har lagt ut prologen på en egen side på hjemmesida. Både for å hedre
Tor, og for å vise andre hva Even Sundby liker å pusle med. Søndag ettermiddag og kveld fikk jeg være sammen med Tors familie, venner og medarbeidere i stor glede. Samtidig som savnet etter Svein også preget helga. Det ble en
skiftende helg.
I går kveld hadde jeg foredrag for Mental Helses lokallag i Andebu. Jeg har absolutt hatt flere tilhørere. Men jeg har sjelden hatt bedre. Det ble en åpen og fin stund sammen med andre som også
har kjent på livets oppturer og nedturer. En av dem delte et lite sitat som får oppsummere og avrunde dagens blogginnlegg. ”Livet er som en skoledag, med sorg og glede som hovedfag.” Jeg sender varme tanker til deg som opplever sorg
og savn disse dagene. Jeg vet vi er flere. Jeg håper du har noen nær deg og rundt deg når døden rammer og livet oppleves tungt. Jeg er takknemlig til de jeg har fått være sammen med i livet. Sammen i sorg og glede.
Kvelde 26/4-2013
Med varm hilsen fra Even