«Dette vil også gå over.» Ordene i overskriften tok tak i meg under andakten i NRK 1 en tidlig morgen denne uka. Herborg Kråkevik siterte en av Karen Blixen sine kloke livsbetraktninger. De ordene gjorde meg godt, nå
midt i tredje strafferunde i pandemien, der vi holder på å slippe opp for greske bokstaver til å sette navn på nye aggressive og ondskapsfulle mutasjoner av covid 19. «This will also pass!»
Kanskje ikke
ALT blir bra, som det står over tegningen av regnbuen som jeg tegnet på mitt lille påskeverksted for èn i fjor vår. Det har blitt en del egenaktivitet og solokvelder for oss eneboere i koronatiden. And here we go again! MEN;
This will also pass! Dette vil også gå over! Det er noe trygt og godt med denne isolasjonen også, skal vi tro Lene Kongsvik Johansen i Kongsvika. Traileren til hennes nye humorserie på TV NORGE var med å trigge skrivelysten for
meg denne gangen. Der sitter hun inntil leveggen ved campingvogna og sier fornøyd: «Her kan jeg sitta å fillosofere, godt beskytta for de fire verste tinga i verden; direkte sol, regn, trekk og folk generelt.» Bortsett fra det siste,
var dette som å høre min gamle far. Og jeg har sittet og humret i godstolen. Jeg gjorde et unntak for folk generelt med tanke på pappa Ola. For han elsket mennesker. Og han snakket med alle! En gang han og jeg var på Oslo S, og jeg
måtte finne en telefonautomat for å ringe min bror (så lenge siden), ble han sittende alene en liten stund. Da jeg kom tilbake, hadde far hils på alle rundt seg, fortalt at jeg var prest og at vi hadde vært på tur på
Vestlandet. Så måtte jeg også hilse på alle, da, uten at jeg hadde nevneverdig behov for det. Og jeg gjorde gode miner til slett spill. Men jeg glemmer det aldri. Jeg var sykmeldt på grunn av depresjon den gangen, og jeg trengte
slett ikke hilse på og snakke med alle. Denne depresjonen har fulgt meg som en skygge i snart 25 år. Og den har blitt kraftig aktivert i løpet av pandemien. Da er det ofte godt å være en del alene. Men når alt blir stengt
ned, og en ikke får lov til eller våger å møte noen, slår dette helt kontra for min del. Og isolasjonen forsterker depresjonen. «Menneskekjær og folkesky» var overskriften på et blogginnlegg jeg skrev
en gang. Der har du meg, i all sin kompliserte enkelhet! Ikke er det lov å klemme, heller. Jeg rakk akkurat å få lurt til meg noen gode klemmer i den lille åpningen som var i klemmeforbudet. Og du verden så godt som de gjorde!!
Men nå er det litt sånn igjen, at en verken vet ut eller inn. Så her kommer en historie til, som jeg har gått og ruget på lenge. Den er hentet fra Ole Brumm-sitatboken min. En gang var den hjertegode lille bjørn
på besøk hos Petter Sprett. Der kom han i vanvare til å spise opp all honningen. Og det var ikke få krukker. God og mett takket han for seg og ville hjem. Men i døråpningen ble han sittende bom fast. Han hadde spist alt
for mye. Og han kom verken ut eller inn, til tross for iherdig dytting og trekking fra vennenes side. Her kjenner jeg meg igjen på flere plan. Både rent kroppslig – og følelsesmessig under pandemien. En kommer liksom ingen vei! Og
jeg siterer: «Brumm ville sukke, men oppdaget at han ikke fikk det til, for han satt så trangt. Det trillet en tåre nedover kinnet hans, og han sa til Robin; «Vil du kanskje lese høyt en bok som kan hjelpe og trøste en
bjørn i stor trengsel og pine?» Sitat slutt.
Verken Ole Brumm eller Even Sundby har det (så) aller verst! «Det skal mye til for å ha det verst,» skal Per Tveit ha sagt en gang. Men innimellom føles
det likevel ganske tungt. I vår og sommer måtte jeg si nei til alt av oppdrag, både som prest og kåsør. Jeg orket ikke all usikkerheten. Pandemien sugde ut både livsmot og handlekraft. I høst har jeg våget
meg litt utpå igjen med et par kåserier i lag og foreninger, og deltagelse på «Helt enkelt» gudstjeneste i Nanset kirke. Det var godt å være i gang igjen, selv om det førte med seg både uro og nattevåk.
Og jeg har sagt ja til noen flere gudstjenestevikariater neste år. Jeg er jo så glad i formidling. I Nanset kirke var det flott sang, flott band, flotte mennesker og en god samtale med min gode venn og kollega, Olav. Vi snakket blant annet om nåden.
Og vi sang Johannes Møllehaves nydelige salme, der det første verset lyder:
«Nåden er ditt kvardagskår,
nåden er det nære,
menneske som omgir deg,
nåden er å vere.»
Og så den setningen som jeg er blitt så glad i;
«Nåden er når alt er tapt, å få alt tilbake.»
Salmen står på nummer 500 i salmeboka, vakkert oversatt til nynorsk. Jeg tror på
det utvidete nådebegrep, som salmen målbærer. For meg handler nåden også om raushet mellom mennesker, og det trenger vi virkelig i disse tider. Jeg tror på et nytt nådens år. Og jeg lever hver dag i nådens
rom. Der kan jeg både rette ryggen og puste fritt. Og det er neimen ikke mange steder en kan gjøre det om dagen. Bortsett fra i nådens rom. Og i skog og mark i Kvelde (og andre steder).
Mitt avslutningspoeng i Nanset
kirke, får også avslutte dette blogginnlegget. Det ble fryktelig langt, men min unnskyldning er at det er over et år siden sist. Men altså; Uansett hvor mange varianter og greske bokstaver dette viruset greier å hoste opp (sic!)
og mutere til, blir det aldri ALFA OG OMEGA. Det er det en annen som er. Og han skal jeg feire nå. GOD JUL.
Kvelde 16/12-2021
Med varm og vennlig hilsen fra Even