Dagbokblader

Jeg har gått og grublet over begrepet ”komfortsone” noen dager. Jeg googlet det. Allerede der er jeg på vei ut av min komfortsone. Ifølge de fleste treffene på Google, var det nærmest avgjørende for et godt liv – å bevege seg ut over komfortsonen. Det var slett ikke det jeg var ute etter. Jeg synes ikke jeg har det så verst innenfor komfortsonen min. Livet har vært såpass turbulent i mange år, at jeg foretrekker å være der. Jeg siterer ofte Elling, litt etter hukommelsen: ”Hva i all verden skal man med en leilighet, hvis man på død og liv må gå ut av den hele tiden?” For oss litt engstelige sjeler er komfortsone en god ting. Jeg er utenfor av og til. Som da vi var på kanotur på Lågen i sommer. Kanoene var vinglete. Den første halvtimen satt jeg og holdt meg krampaktig fast i ripa. Ifølge min bror verken mælte jeg et ord eller tok til meg næring den halvtimen. Det er såpass sjelden, at de skjønte jeg mislikte situasjonen sterkt. Broderen tok nødvendige grep for å teste stabiliteten på kanoen. Da jeg skjønte at den ikke kom til å velte, hjalp det betraktelig. Jeg var nesten tilbake i komfortsonen, og padleturen på Lågen ble en strålende opplevelse.

Depresjonen har nok gitt meg en mindre komfortsone enn mange har. Noen sier at de krisene i livet du ikke dør av, vokser du på. De gjør deg sterkere. Det er selvsagt noe sludder. En del av krisene i mitt liv har gjort meg både mindre, svakere og reddere. Noen sier også at de i ettertid er glad for slike erfaringer. Det kommer jeg aldri til å si – eller bli. Det er mange smeller i livet jeg gjerne skulle vært foruten. De har gitt meg en del begrensninger i livet, som ikke alltid er lette å leve med. Men jeg har det slett ikke så verst i komfortsonen min. Og nå har jeg kommet til, at jeg ikke skal inn i noe som helst, som jeg ikke kan komme meg fort ut av igjen. Kanskje bortsett fra fly. Det være seg ekteskap, komiteer, styrer, råd og andre institusjoner. Det håper jeg folk vil respektere. Så kan jeg heller bidra med et foredrag, et kåseri, en prolog eller en sang innimellom. Kanskje også en vikargudstjeneste. Noe får være min dugnadsinnsats til bygdas beste. Andre steder får folk betale litt for det. Jeg har alltid vært bedre til å formidle enn å administrere. Får jeg holde på med det, har jeg det bra. Faktisk tror jeg det også er det beste for folk rundt meg. Dere har mest glede av Even, når han kan holde på med det han kan best og trives best med. Og forunderlig nok er det noen som trives med administrasjon, ledelse og politisk arbeid. Noen er til og med praktisk anlagt. Så hurra for forskjeller og ulike komfortsoner.

Kanskje må jeg ut av den av og til, for å oppleve nye ting i livet. Men jeg er slett ikke sikker på at det er nødvendig. På noen områder er komfortsonen ganske stor. Der er det rikelig anledning til opplevelser og utvikling – innenfor komfortsonen. Så får andre bestige fjelltopper, løpe maraton, gå Birken, seile verden rundt, sitte i kommunestyrer og dra på rafting i Sjoa. Jeg har det veldig bra med ”dafting” i Lågen, helst i robåt. Den er mer stabil. Og er jeg på skitur på fjellet, og det er jeg faktisk av og til, følger jeg min alternative fjellvettregel: ”Den er tryggest som snur mens det ennå er en skam.” Lykke til i og omkring din komfortsone.

Kvelde 26/11-2012

Med varm hilsen fra Evens komfortsone

I liv og utdanning har jeg lært en del om lignelser. Jeg skrev hovedoppgave på teologien i sin tid om lignelsen om den rike bonde. Den var illustrert med bilde av låven og kornåkeren på Sundby. Det er over 100 år siden det bodde noen rik bonde på Sundby, men likevel… Illustrasjonsfotoet viser presten og bonden på Sundby, brødre og gode venner i alle år. I hvert fall de fleste. Men også her er det lett å se at han hadde noe fanteri på gang. Storebror ser svært skeptisk ut. Nå har jeg prøvd å lage en lignelse selv. Den vil jeg gjerne tilegne Midtøsten, lignelsenes vugge. Fred være med dem!

Jeg er velsignet med èn kjødelig bror. Vi følte det vel ikke alltid sånn, verken han eller jeg. Småsøsken er irriterende og plagsomme ved sin blotte eksistens, der de kommer og truer husfreden og ens plass på hjemmets trone. Kommer det enda flere søsken, oppleves trusselen nærmest konstant. En av episodene i våre liv, som vi har hatt mye moro av siden, var vel egentlig dramatisk nok. Jeg er fire år eldre enn han. En gang, sikkert ikke den eneste, hadde jeg tirret han så mye verbalt, at det sprakk for han. Innimellom hadde han vel også et kokepunkt som bare lå en anelse over frysepunktet, som Mac Lean skriver. Han var lett å trekke opp. Og tragisk nok hadde jeg stor glede av det. Men så sprakk det altså. Og han trev en kubbe fra vedkassa og kylte i panna på meg, med replikken; ”Sånn gål det!” Både replikken og kubben traff så det suste. Det ble kul og blod og hyling og skriking fra begge sider, før hjemmets ledelse grep korrigerende inn. Det ble krevd umiddelbart opphør av stridighetene. Begge parter ble stilt ansvarlig. Og begge parter følte seg naturlig nok ekstremt urettferdig behandlet. Det ble våpenhvile, men ingen varig fred. Det var nok ikke siste gang vi var i tottene på hverandre. Og underlig nok så det ut til at de samme mekanismene slo til i neste generasjon. Kanskje det ikke er så uvanlig.

Men hva ville neste trekk ha vært om ikke opphavet hadde tatt affære? Skulle jeg ha bombardert han med vedkubber? Eller felt et tre i hodet på han? Og gjentatt replikken ”Sånn gål det.?” Jeg var flasket opp med mors skarre-r, så jeg strevet også med r-en. Hva ville så hans neste trekk ha vært, hvis han hadde overlevd? Heldigvis får søskenrivalisering sjelden varige konsekvenser. Men noen ganger går både mobbing og slåsskamp helt over styr. Og det går riktig galt. Søsken må lære å leve med hverandre. Kanskje ikke alltid som beste venner i fred og fordragelighet. Men definitivt uten å ta livet av hverandre. Og det spiller ingen rolle hvem som kom først eller sist – eller midt imellom. Alle må lære å respektere og ta hensyn til hverandre. Som oftest går det riktig bra. Vi endte opp med å bli gode venner. Slik går det ikke alltid. Det er mange nok eksempler på det. Men alternativene er sjelden å foretrekke. Når vi herjet som verst her hjemme i barndommen, gikk far rundt og sang: ”Som barn vi være må, på veien ikke stride.” Det bidro IKKE til å roe gemyttene. Likevel var vi vel ikke i nærheten av noen av disse søskenflokkene som Super Nanny prøver å få orden på i TV-serien. Heldigvis.

Som de fleste lignelser har denne ett hovedpoeng. Søsken og naboer må lære seg å leve sammen i respekt for hverandre. Ellers kan det gå forferdelig galt. Jeg mener å huske noe om et par halvbrødre blant stamfedrene i Midtøsten også. Men det betyr visst ikke noe lenger. Fred være med dem!

 Kvelde 21/11-2012

Med varm hilsen fra Even

I dag skal det handle om Midtøsten. Det som skjer der nede nå om dagen, synes jeg bare er tragisk. Hamas og andre militante grupper skyter raketter i vilska inn i Israel. Israelerne svarer med massiv bombing i Gaza. Flere har sagt at den enkle løsningen på dagens tragedier, er at det blir en slutt på rakettbeskytningen mot Israel. Da vil det bli en slutt på bombingen. Det gir kanskje et pusterom. Men det løser jo ikke konflikten. Noen ganger lurer jeg på om den er uløselig. Jeg har fulgt med på nyhetsdekningen, både i Norge og andre steder. I mitt nye liv på Facebook dukker det opp sterke innlegg til støtte for begge sider i konflikten. Og noen av dem er ekstremt uforsonlige, der forståelsen for lidelsen på den andre siden virker nærmest fraværende. Og jeg tenker. Når debatten her hjemme kan bli såpass uforsonlig, er det ikke rart at konflikten der nede er så fastlåst. Og både debatten og konflikten gjør meg enda mer sikker på at ekstremisme og fanatisme er skummel, uansett hvilken religiøs og politisk drakt den kler seg i.

Jeg har ingen løsning på dette. Jeg kan ikke en gang tilby en utdypende analyse av det som skjer. Jeg kan bare komme med et hjertesukk. Barn blir drept og alvorlig kvestet på begge sider. Det skulle jeg ønske de fikk en slutt på. Men så er det vel sånn som en av våre fredsmeglere sa en gang: ”Når en prøver å være nøytral, blir en utskjelt og skutt på fra begge sider.” Å komme til bunns i konflikten mellom israelere og palestinere tror jeg er umulig. Men hvis ikke de klarer å respektere hverandres grenser, rettigheter og menneskeverd, ser det veldig mørkt ut. Syria har sine egne problemer. Der raser borgerkrigen, og tusenvis av mennesker er drept og lemlestet. Og i Iran sitter de og pusler med et atomprosjekt de sier de ikke har. I hele Midtøsten slåss muslimske grupperinger mot hverandre. Midtøsten er eksplosiv. Men det er vel neppe noen nyhet.

Jeg har sterke, gode og vonde opplevelser fra et år i Midtøsten. Jeg var feltprest i Norbatt i Sør-Libanon fra mai 95 til juni 96. Bildet øverst er fra en av de gode opplevelsene. Gudstjeneste for FN-soldater 1. påskedag 1996 i 1400 meters høyde i grenseområdet mellom Libanon, Syria og Israel. Jeg hadde med nesten 400 norske soldater på ”søndagsskoletur” til de bibelske stedene i Israel. Og jeg opplevde mange gode stunder med lokalbefolkningen i Libanon. Men også da var det krig og terror. Vi reiste på bibeltur til Israel samme dag som det smalt en bussbombe i Tel Aviv. Selvmordsbombere sprengte busser, markedsplasser og travle bygater. De verste sprengte først en bombe, og når publikum og hjelpemannskaper strømmet til, smalt de av en til. Den ondskapen synes jeg er ufattelig. Men jeg var også i Israel den dagen Rabin ble begravet. Han ble skutt på et fredsarrangement i Tel Aviv – av en av sine egne. Og israelerne rykket på ny mot Beirut, for å få slutt på alle rakettangrepene. Den gang kom de fleste fra Sør-Libanon. Nå kommer de fra Gaza. Store deler av Libanon ble igjen lagt i ruiner. Israelske bomber drepte en gang over 100 sivile libanesere i en FN-leir. Samtidig som rakettene haglet inn over Nord-Israel. I grensebyen Metulla hadde de et nytt byggefelt, som på folkemunne ble kalt Katyusha Hill. Katyusha er kallenavnet på et russisk produsert rakettsystem fra andre verdenskrig, som senere ble både produsert og brukt flittig i Midtøsten helt til våre dager. De var ikke spesielt treffsikre, og ble ofte skutt ut fra svært provisoriske ramper. Men tryggheten i Israel ble ikke bedre av det. Du visste aldri hvor rakettene landet. Du bare visste at de kom. Senere er det bygget både murer og rakettforsvar i Israel. Det har kanskje blitt tryggere for noen. Men konflikten er like fastlåst.

Jeg tok et bilde i en landsby i Sør-Libanon. De hadde funnet en brukt raketthylse og gjort den om til blomsterkasse. Den var full av tulipaner. Det gjorde inntrykk. De blomstene vil jeg gjerne holde opp og fram i dag. Tenk om det var mulig med en fredelig løsning. Jeg vet at mange israelere, palestinere og andre i området drømmer om det og arbeider for det. Jeg fikk en kommentar på en stil fra norsklæreren min på gymnaset i sin tid. ”Tror du på det fromme ønsket på slutten?” Da gjorde jeg det. Nå vet jeg ikke lenger. Men det må være lov å håpe.

Jeg døpte fem barn i Sandar kirke i går. Alle fem får vokse opp i trygghet, frihet og fred. Det fromme ønsket har jeg for alle barn i hele verden. I år er det hundre år siden Thorbjørn Egner ble født. Det markeres i Norge med fynd og klem. Kanskje han er vår viktigste eksportartikkel.  Jeg synes han har formulert tidenes leveregel: ”Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.” Og hans barnebønn burde vært en obligatorisk øvelse i alle verdens barnehager, skoler, parlamenter og militærleire hver dag. Enten en heter Abraham eller Ibrahim eller Ola, handler dette til syvende og sist om at alle barn burde ha en selvsagt rett til å sove trygt om natta og leke trygt om dagen.

Jeg folder mine hender små i takk og bønn til deg.

La alle barn i verden få det like godt som jeg.

Vern alle med din sterke hånd mot fattigdom og død.

Og hjelp små barn i alle land så ingen lider nød.

La ingen krig og sult og sott få gjøre oss fortred.

La alle leve trygt og godt i frihet og i fred.

Kvelde 19/11-2012

Med varm hilsen fra Even

En gammel sjokoladereklame fikk nytt liv i helga. Husker du den? ”Looking for Trøffel? Try Troika! En NTB-artikkel om president Obama på nettet kalte den fram. Overskriften var ”Obama får kjempetrøffel.” Det får han helt sikkert, tenkte jeg. Selv om han greide å få fire nye år i Det Hvite Hus. Eller kanskje nettopp derfor. En kongress med republikansk flertall mot seg, økonomiske krisetider med masse arbeidsløshet og ei statsgjeld som i 2010 var på 13 billioner dollar, over 84 billioner kroner. Det var de siste tallene jeg fant på nettet, men gjelden fortsetter å vokse. Det tilsvarte i 2010 26 norske oljefond. 84 tusen milliarder kroner. Sånt har jeg før bare lest om i Donald. Her er det slett ikke nødvendig ”looking for trøffel.” Jeg ønsker Obama lykke til i fire nye år. Jeg har stor sans for både mannen og hans politiske prosjekt. Håper han nyter kjempetrøffelen. For det var det NTB-overskriften handlet om. En hvit trøffel på over en kilo som han fikk i gave. Den har en kilopris på over 20 000 kroner. Mange betaler mye mer for å få tak i sånt. Og jeg som synes kiloprisen på sellerirot er høy.

En liten Obamasak til. Den er litt nærmere min verden. Det er lite som driver utskjellingens og sarkasmens kunst til slike høyder som en amerikansk valgkamp. De har da også masse folk til å hjelpe seg med slikt. Da Obama stilte til valg første gang som senator fra Illinois, sa konkurrenten hans, som han truet med å ta senatsplassen fra: ”You have more degrees than a Thermometer.” Du har flere grader (kan også bety universitetsgrader) enn et termometer, men ingen erfaring fra det praktiske liv. Jeg føler meg litt sånn. Med to embetseksamener – teologi og historie – preste- og lektorutdannelse, og så mye vekttall at det har satt seg på kroppen. Det poenget er ikke så godt nå som det heter studiepoeng. Men hva i all verden skal jeg med det? Amerikanerne har et annet godt uttrykk i denne sammenheng: ”overeducated and underemployed”. Det er vel det jeg er. Men depresjonen har satt sine grenser i mitt liv, dessverre. Den siste uka har jeg nok tøyd dem litt for mye. Så i dag har det vært veldig godt med hvile i godstolen og en rusletur til Lågen i vakkert høstvær. De tøyde grensene gjorde også at jeg ikke fikk sove i går kveld. Så jeg var ute og røkte noen ganger i løpet av natta. For ei fantastisk stjerneklar natt! Og jeg tenkte som Henrik Wergeland: ”Klag ikke under stjernene over mangel på lyspunkter i ditt liv.”

Dem har det vært mange av den siste uka. Det var gudstjeneste i Kvelde i går med masse flott sang og musikk. Og det bare fortsatte utover ettermiddagen med kaffe på Hedrum Bygdetun, der Idyllgjengen virkelig skapte idyll med tangenter, strenger, stemmebånd og sjarm. Og broder Jon og Arne Solem bidro med flotte verbale innslag. Lørdag var jeg i bursdagsselskap i Lillestrøm med gode venner og nydelig mat. Og torsdag kåserte jeg i Jern og Metalls pensjonistforening i Holmestrand. Torsdag leverte jeg også fra meg en tale på rim, som jeg hadde jobbet med en stund. Så det ble nok litt mye. Men jeg kjenner at noen timers hvile hjelper. Det er et godt tegn med tanke på arbeidsevne og muligheter i livet. Gode og hyggelige tilbakemeldinger gjør også godt for både selvbilde og virketrang. Pythagoras-kruset jeg fikk av kusine Anne Berit står på kjøkkenbordet og minner meg om at jeg skal være oppmerksom på grenser og kapasitet. Det fungerer jo helt greit som drikkekrus når det er halvfullt. Men fylles det helt opp, renner alt ut. Jeg har det nok også litt sånn, og jeg må ta hensyn til det. Men nå ser det ut til at det blir enda en stjerneklar kveld! Og det er mange lyspunkter i livet, ikke sant?

Kvelde 12/11-2012

Med varm hilsen fra Even