Dagbokblader

Jeg har bestemt meg for å skrive noen linjer om valget. Det er slett ikke sikkert det er lurt. Og det kan hende jeg aldri skal gjøre det igjen. Det er visst best å unngå temaer som religion og politikk og sex og sånn. For det blir fort så mye oppstyr. Jeg la ut en liten snutt på Facebook på valgnatta. Det ble det mye greier utav. Mitt anliggende da var å uttrykke glede over måten Erna Solberg og Jens Stoltenberg omtalte hverandre på i talene på sine respektive valgvaker. Jeg synes både tap og seier i årets stortingsvalg ble taklet på en forbilledlig måte. Og avtroppende og påtroppende statsminister snakket om hverandre med respekt. Slikt utløser respekt også hos meg. Jeg ble litt mer urolig da Siv Jensen la i vei med sitt ”Morna Jens!”. Noen har hengt seg opp i kjolevalget. Jeg synes formen og tonen i selve talen var mye mer oppsiktsvekkende. Noen har sammenlignet den med en peptalk i en fotballgarderobe. Det vet jeg lite om, men jeg syntes det ble litt voldsomt. Og jeg tenkte umiddelbart at det er like greit at polet er stengt på valgdager. Og at det er greit å roe seg litt når den politiske hverdagen kommer. Det har da også skjedd. Og nå skal fire partiledere i gang med å drøfte mulig regjeringsplattform. Og saken, og det nye ordet nå, er at den plattformen vil alle ha et tydelig fotavtrykk på. Det kan bli spennende uker. For ikke å si år. Og jeg er veldig spent på hva slag regjering vi ender opp med utpå høsten. Uansett har jeg et sterkt ønske om at aktørene behandler hverandre med respekt, slik som Erna og Jens la opp til på valgnatta. Likevel våger jeg meg på noen ord på rim om de kommende sonderinger. Humor kan også være en smule respektfull.

Det kommer vel egentlig an på om Erna.

Vil ha Vesterålen og Lofoten verna.

For Vesle-Knut sitter på bryggekanten.

Og agner forsiktig med ”støttekontanten”.

Den biter de på, men der oppe vil Trine.

Bare ha fiske med krok, garn og line.

Og kreves det utredning, blir konsekvensen.

At Trine og Knut sier ”Morna Jensen”.

Tilbake sitter den mørkeblå kjerna.

Og Norge regjeres av Siv og Erna.

Beklager. Jeg kunne ikke dy meg. Både karikaturtegnere og politiske humorister går gylne tider i møte, når de nye politiske hovedaktørene etter hvert kommer på banen. Jeg ser for meg en tegning av ei flis av en Hareide, klemt inne mellom puppene til frodige kolleger i de andre partiene. Den kommer nok. VG var ikke langt unna i dag. Og det fører tankene over på det jeg egentlig hadde tenkt at bloggen skulle handle om i dag. Jeg har fått et nytt favorittuttrykk: ”Sjenerøse former.” Jeg føler meg mye bedre med sjenerøse former enn med overvekt og fedme. Men det får jeg skrive mer om neste gang.

Før jeg forlater den politiske arena, muligens for godt, har jeg et lite hjertesukk. Vårt broderfolk i øst har hatt borgerlig regjering noen år. Der bruker de et ord jeg ikke ønsker meg inn i norsk politisk språkbruk. ”Utenforskapet.” Heldigvis kommer det rød krøllstrek under når jeg skriver det på pc`n. Ordet er visst en fellesbetegnelse for alle som står utenfor normalt arbeidsliv, av forskjellige årsaker. Jeg tenker at der er det ille nok å være om en ikke i tillegg skal puttes inn i et tydelig merket skap. Vær snill og spar oss for det. I ”Lykkepilen” står det en liten setning som betydde mye i mitt liv, etter at jeg hadde følt meg som kasteball i hjelpeapparatet en periode. ”For meg er det minst like viktig å bli behandlet med respekt som å bli behandlet med medikamenter.” Å bli behandlet med respekt. Det ønsket gjelder alt og alle i dette landet vårt, som jeg er så inderlig takknemlig for å få bo i. Utenforskapet kan svenskene beholde. Med respekt å melde.

 Kvelde 14/9-2013

Med varm, sjenerøs og respektfull hilsen fra Even

Hovedtema for Kragerø Normisjon denne høsten er ”begeistring”. Dette skulle jeg forsøke å bidra en smule til, da jeg var der og talte søndag kveld. Hvorvidt jeg lyktes, får andre bedømme. Men det var en god opplevelse å være sammen på ”Løkka” i Kragerø, med sang, musikk, lyrikk, bevertning og altså tale av Even Sundby. Det var artig å få hilsener både fra mitt år i Libanon og fars mange år på Grenland. Fetter Jostein var sjåfør og prestens medhjelper på turen. Sammen fikk vi gode måltidsfellesskap og trivelige møter med gamle venner både før og etter samlingen om kvelden. Det ble en liten festreise for min del. Og jeg kom begeistret og sliten hjem sent søndag kveld. En smule begeistring. Går de ordene overhodet sammen? Må ikke begeistringen komme i kolossale mengder, som uttrykket ”begeistringens rus” skulle tilsi? Og som Bjørnson skriver i nasjonalromantisk begeistring på 1800-tallet: ” Da løsnet begeistringens veldige fonn, da døptes vi av hennes mektige ånd. Da stod over fjellet et syn i glød, som siden oss manet inntil vår død.”

For min del er det ingen motsetning mellom smule og begeistring. Jeg er ikke sikker på om jeg tåler mer enn en smule om gangen. Jeg har da også mange ganger flagget (for å bli i 1800-tallets nasjonalromantiske begeistring) min jakt på og glede over de små lyspunktene og de gylne øyeblikkene i livet. Jeg sitter ved Lågen og skriver igjen. I strålende sol og i bar overkropp. Det kommer ikke noe bilde av dette i bloggen. Jeg vil jo gjerne ha lesere. Og Even Sundby i bar overkropp trekker ikke folk! Men det var fantastisk deilig i sola ved Lågen kl. 18 tirsdag 3/9. Og enda vakrere mens sola gikk ned(bildet). Jeg tror værmannen på TV 2 kalte dette for Indian Summer. Dessverre har de fått værmann der også. Som om det ikke var nok av dem på NRK. Og hva er galt med værdamer? Men nå glemte jeg poenget. Dette er definitivt et gyllent øyeblikk. Absolutt egnet til å skape en smule begeistring.

Jeg ser på FB og andre steder at folk fortsatt nyter badelivet. Jeg har ikke badet i sommer. Og nå kan det være det samme. Jeg hadde bronkitt de to ukene sommeren var varmest. Og når tør jeg ikke, for jeg er redd for å få det igjen. Jeg ble vel aldri noen dreven bader eller svømmer. Det er litt arv i dette også. Jeg tror jeg så min far i badebukse 4-5 ganger. Og den ene gangen stoppet en forskrekket unge på stranda i Kvidevik på Finnøy, og pekte på far mens han ropte: ”Mor, mor, sjå på den kvide mannen!” Dette satte varige spor hos oss som lå ved siden av den blåhvite skrotten. Så jeg drøyer badingen til neste år. Hvis ikke Vårherre ser i nåde til lottokupongen min, så jeg kan få en sydentur i vinter. Jeg bader gjerne når differansen mellom vanntemperatur og kroppstemperatur kryper ned mot 10 grader.

Jeg nevnte min far. Jeg ble minnet om han igjen da jeg ledet 10-årsfesten for Kvelde Sykehjem forrige torsdag. Far var blant de første som fikk ta hjemmet i bruk. Og ansatte og frivillige på Kvelde Sykehjem, har skapt glede og begeistring for beboere, pårørende og bygdefolk gjennom ti år. Nå er det vel typisk at de som hadde fortjent festen mest (stab og trivselsgruppe), var de som måtte stelle festen i stand. Forberede, dekke, pynte, servere, rydde og vaske opp. Og vi andre fikk komme til dekket bord, bokstavelig talt. Men det er virkelig grunn til en smule begeistring for det Kvelde Sykehjem har betydd for bygda disse åra. Det ble en flott fest. Reidunn spilte til Evens jubileumssang i det flotte atriet på hjemmet, der vi fikk velkomstdrink velkomstord fra leder og hilsen fra varaordføreren. Så fortsatte festen på Hedrum Bygdetun med snitter og bløtkake, sang og musikk av Idyllgjengen, bildekavalkade ved Tor Bjørvik og taler og hilsener fra politisk og administrativ ledelse i Larvik Kommune, fra prest, lege og bygdefolk ellers. Jeg har jo vært toastmaster i to bryllup i august, og det er mulig jeg kom i skade for å kalle varaordføreren ”forlover”. Men det er kanskje ikke så galt i disse valgkamptider. Jeg håper vi sammen fikk være med å bidra til en smule begeistring rundt Kvelde Sykehjem denne kvelden. Lågabrass kommer jo uansett til å fortsette med det. Sammen med trivselsgruppe, stab, barnehager, prester og grupper og lag i Kvelde. Denne uka har sola varmet en frøsen kropp ved Lågen flere ettermiddager. Det er gylne øyeblikk. Det skaper en smule begeistring. Og jeg trengte faktisk noen timer ved Lågen nå, etter mye farting og mange oppdrag i august. Torsdag formiddag, når dette omsider kom videre til PC og blogg, trakk skyene inn over Lågendalen. Så nå blir det visst ordentlig september. Og mandag skal vi stemme, med eller uten begeistring. Lykke til Og godt valg.

Kvelde 5/9-2013

Med varm og en smule begeistret hilsen fra Even

Jeg sitter ved Lågen med skriveblokk og penn. Dakotaen fra Torp sirkler over Kvelde med sin karakteristiske motordur. Jeg skulle gjerne vært med den en tur en gang. Men nå har jeg endelig landet på favorittplassen min i gapahuken ved Lågen på Sundby, etter nesten 2 uker på Vestlandet. Mandag hadde jeg en ny ”burde kjørt i bunad”-tur i bil fra Sykkylven, over Strandafjellet, langs fjorden ved Hellesylt og Stryn, over Strynefjellet, Valdresflya og hjem til Kvelde. Forrige tirsdag gikk turen fra Finnøy langs E 39 over Stord, gjennom Bergen, over Sognefjorden, gjennom Sunnfjord og Nordfjord til Sykkylven på Sunnmøre. Fantastisk natur i dette landet. Jeg hadde lovet å kjøre tante Agnes hjem. Vi hadde vært sammen på Finnøy noen dager for å feire tante Malenas 90-årsdag. Disse to velsignede tantene er mammas søstre. Etter at mor Solveig døde for snart 25 år siden, har søstrene hennes vært litt ekstramødre for meg. I min lille tale til tante Malena forrige lørdag, snakket jeg om mine tre hjem i livet. Jeg har bodd mange steder. Men jeg føler at jeg har hatt tre hjem. Hjemme på Sundby, der jeg bor nå. Hjemme på Berge på Finnøy, der mor vokste opp, og der tante Malena og tante Aslaug tok imot oss mange, mange ganger. Der har fetter Magnar og hans familie overtatt, og jeg er fortsatt like velkommen hjem. Det oppleves uendelig godt. Det var deres eldste sønn jeg var prest og toastmaster for tidligere i august, som jeg skrev om i forrige blogginnlegg.

Mitt tredje hjem de siste åra, har vært hos Agnes og Pål i Sykkylven. Begge disse stedene og hjemmene har fått sine egne sider på hjemmesida, hvis du vil lese mer om dem. Både hjemmet mitt på Finnøy og hjemmet mitt i Sykkylven har en utsikt mot fjord og fjell som kan ta pusten fra en. Nå vil vel onde tunger si at det ikke skal mye til for min del. Men vakkert er det uansett. Og jeg kan sitte lenge og ikke gjøre noe annet enn å se utover Boknafjorden og Sykkylvsfjorden. Som her ved Lågen, kjenner jeg at der hører jeg hjemme. Og det har vært veldig godt i mitt liv, som innimellom har vært både brokete, omflakkende, depressivt og urolig. Da er det godt å føle seg hjemme. Å kjenne tilhørighet. Å oppleve et familiefellesskap som alltid vil være mitt. Vi har jo slett ikke alltid vært enige om alt. I min forrige sang til tantene på Finnøy, skrev jeg. ”De har nok sine meninger, og kan nok være sta. Men bare ikke snakk om det, så går det riktig bra.” Det er ikke bare gamle vaner som er vonde å vende. Gamle tanter kan også være det. Likevel har det vært godt å føle seg hjemme.

Illustrasjonsbildet denne gangen er av den ekstremt kosete hannkatten på Finnøy, som jeg i sin tid døpte ”Jakten-Jostein”. Ta en god titt på bildet. Det er ett eller annet med å havne på rett hylle i livet. Da kan livet oppleves ganske godt. Og ved Lågen, på Finnøy og i Sykkylven, kjenner jeg meg virkelig på rett hylle. Jeg hører til. Jeg kan være meg selv. Jeg har familie som jeg er veldig glad i. Og jammen virker det gjensidig. Dette opplever jeg også sammen med gode venner. Og jeg kjenner at jeg er heldig. Lørdag fikk jeg en flott ettermiddag og kveld med naboer og venner i Sykkylven. Søndag opplevde jeg en nydelig gudstjeneste i Sykkylven kirke, med orgel- og trompetmusikk som både rørte og varmet. Mandag var det så bunadstur over diverse fjelloverganger. Og tirsdag kveld fikk jeg være med på båttur ut av Lågens munning med sjøsprøyt og sol i Larviksfjorden og en gourmetmiddag av de sjeldne på en holme utenfor Eftanglandet. Og onsdag kveld sitter jeg ved Lågen og nyter vakker solnedgang. Torsdag skal jeg lede 10-årsfest for Kvelde Sykehjem, der far hadde fem gode år mot slutten av livet. Får jeg lede en fest, føler jeg meg jo absolutt på rett hylle. Jeg tenker at det har vært en del områder i livet, der jeg slett ikke havnet på rett hylle. Da oppleves det enda bedre når jeg innimellom opplever at jeg får være der. Sånn som nå. På Idyllplassen ved Lågen en vakker augustkveld. Og da er livet slett ikke så verst. Håper du har funnet ei sånn hylle.

Kvelde 29/8-2013

Med varm hilsen fra Even

Akkurat nå er ikke livet så verst. Bronkitten har sluppet taket. Amerikagjestene er vel hjemme i Rapid City etter en opplevelsesrik Norgestur. Og to bryllupshelger, der jeg har vært prest og toastmaster, er avviklet med suksess. Men det ringer fortsatt ingen bjeller for meg på flåtefisket på Sundby. Nå er forresten sesongen slutt. Det ble 11 laks i år, mot 35 i fjor og 51 i 2011. En stusselig sesong. ”Ondt ofte lider den fiskermann,” lyder det vel i en gammel sangstrofe. Nå lider jeg vel ikke så fryktelig ondt på flåtefisket på Sundby. Men den endeløse ventingen uten et pling i bjellene tar på humøret. For ikke å snakke om alle busker, trær, blader og kvister som ustanselig finner veien til garnet på Sundbyfisket. Sist uke fikk vi først en diger tømmerstokk i garnet. Så kom ei stor bjørk med grener i alle retninger og satte seg skikkelig fast i garnet under flåten. I tillegg er det gress og kvister og blader nok til å vinterfore en ganske stor besetning storfe. Men det har vært lite aktivitet i bjellene. Det er i hvert fall ikke vi som truer villaksbestanden i Numedalslågen. Men vi har da fått noen. Og den siste uka smalt det inn en sværing på over 9 kilo. Da har en litt igjen for all ventingen. Men altså: Det kan ikke være mye vegetasjon igjen nordover langs Lågen, så mye som vi har plukket ut av garna på Sundbyfisket i sommer. Og bjellene har vært deprimerende stille.

Til gjengjeld fikk jeg bjellet fra meg som toastmaster i to brylluper de siste helgene. Først ute var min eldste nevø med sin kjære forrige helg. Det ble en flott ettermiddag og kveld med familie og venner i Lakseslottet ved Holmfoss. Og jeg brukte bjella for å signalisere pauser, taler og andre innslag i festen. Jeg fikk til og med litt hjelp. Stemningen var på topp, og flott ungdom i alle aldere koste seg gjennom hele kvelden. Både brud og brudgom har en fantastisk vennegjeng, og det er en opplevelse å få være en del av noe sånt. Lakseslottet ved Holmfoss dannet en perfekt ramme rundt festlighetene. Det var godt vi ikke snublet over boaslangen noen hadde slengt fra seg i området lørdag kveld. Det kunne virkelig satt en ekstra spiss på fotograferingen ved Lågen. Nå har brudeparet lagt ut et bilde der både de og forloverne hoppet noe veldig. Kanskje de så slangen likevel.

Denne helga var jeg prest og toastmaster i enda et bryllup. Da var det sønnen til en fetter på morssiden som giftet seg, en familie som har betydd mye for meg. Vielsen var i Oddernes kirke i Kristiansand med mye flott sang og musikk. Festen var på Bilbelskolen i Grimstad med over 90 gjester. Og bjella, som jeg fikk i gave fra gode venner da jeg ble ordinert til prest, var igjen i flittig bruk. Selv om det er litt arbeid med dette, gjør det godt for en gammel skrott å kunne være med å bidra til ungdommelig fest og glede og lykke. Jeg som har et litt anstrengt forhold til ekteskap og samliv for egen del, kan fortsatt glede meg veldig over ungdom som ønsker å satse på kjærligheten og på livet sammen. Klokkene ringer for dem. Det er flott å oppleve, når ikke bjellene har ringt noe særlig på flåtefisket i sommer. Og litt av bryllupsgleden drypper også på presten og toastmasteren. Jeg ønsker augustbrudeparene mine lykke til i livet sammen. Den lykkeønskningen kan forresten også gå til dere som lever sammen år etter år og prøver å ta vare på ekteskap, familie og kjærlighet. Ta vare på hverandre om dere kan. Vi er slett ikke alle som har lykkes med det.

Så gleder jeg meg over vakre sommerkjoler med ditto innhold, varme smil, oppmuntrende ord og gode klemmer som innimellom tilfaller en biperson i bryllupsfestens randsone. Det er også til i bli glad av, selv om verken klokkene eller bjellene ringer for meg for tiden. Jeg gleder meg over bryllupsgleden. Dagens bilde er litt av bordpynten fra bryllupsfesten i helga. Jeg har ikke knabbet brudebuketten. Og jammen ringte bjellene på flåtefisket på Sundby også et par ganger siste uka. Noen ganger får en faktisk betalt for å være tålmodig. Og da er det morosamt å leve.

Kvelde 12/8-2013

Med varm hilsen fra Even

Jeg har vært fryktelig maroder den siste uka. Jeg vet ikke hvorfor dette ordet fra tidligere generasjoner har festet seg hos meg. Antagelig fordi jeg synes ord er så fascinerende. Dette ordet høres ikke bra ut. Det er det da heller ikke. Betydningen heller mot å være syk, avkreftet og utmattet. Det spørs om ikke det var dette folk var før de visste at det var noe som het influensa. Behagelig er det ikke.

Elendigheten startet forrige torsdag, med sårt bryst, tungt hode og hetetokter. Hyggelig besøk hos gode venner på Tjøme, ble forstyrret av en urolig natt. Jeg er redd jeg til og med rakk å smitte vertinnen. Fredag var det Katzenjammerkonsert i Langesund. Det gikk greit med en pakke paracet innabords. Så hostet og svettet jeg meg gjennom gudstjenesten i Stavern forrige søndag. Håper det gikk bra med dåpsbarnet. På vei hjem kjørte jeg forbi Batteristranda i Larvik. Og jeg misunte dypt og inderlig de som nøt sola og varmen på stranda. Jeg skulle hjem i senga med piller og feber. Mandag var jeg på Gardermoen og møtte John Sundby med sønn, svigerdatter og to barnebarn fra Rapid City i Sør-Dakota i USA. John Sundbys (døpt Johan Anton etter faren og bestefaren) far Anton var født i Kvelde i 1867. Sammen med foreldre og to søsken utvandret han til Amerika i 1869. Anton var min farfar Evens fetter. Det var en stor opplevelse å ha John og familien her noen dager. Selv om våkenetter og hosting la en demper på dette for min del. Tirsdag morgen fikk jeg antibiotika og Costylan hostesaft. Da hadde jeg hostet og harket opp mellomgulv og lungefester. Sånn føltes det i hvert fall. Og jeg produserte slim og gørr i ulike fargenyanser som en bataljon med brunsnegler. En vennlig sjel antydet at hostingen kunne ha noe med røykingen å gjøre. Kanskje det. Men bronkitten gjorde det plent umulig å røyke. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Men kroppen føltes mørbanket og maroder.

Hosten roet seg omsider, og jeg fikk ei fantastisk helg med gode venner på Flekkerøya ved Kristiansand. Men jeg måtte sove litt i bilen på vei hjem søndag. Onsdag er antibiotikakuren over for denne gang. Det føles fortsatt som om kroppen har ligget noen døgn i en gigantisk sentrifuge. Jeg håper antibiotikaen har tatt knekken på infeksjonen, og at krefter og overskudd kommer tilbake etter hvert. Så får jeg leve med at dagens blogginnlegg igjen bekrefter at ingenting i verden er så sykt som en syk mann. Og jeg erkjenner at mine plager den siste uka er bagateller i forhold til det andre i familie og vennekrets sliter med. Men sånn var nå min uke. Og bildet av John Sundby sammen med Even Olsen Sundby III, får illustrere dagens blogg. Vi står foran låven som farfar Even bygde i 1910. Familie, venner og gode felles opplevelser har brakt lyspunkter i ei uke som ellers har vært fryktelig slitsom. Jeg har vært sååå maroder. Håper bedringens vei ikke blir for lang. God bedring!

Kvelde 29/7-2013

Med varm hilsen fra Even