Jeg har etablert en ny lidelse. Jeg håper det går over snart, for det er slett ikke behagelig. Det gjør vondt i hælen. Og jeg har jo hørt om akillessenen. Nå har jeg også lest om den. Den er blitt behørig
googlet, og jeg føler meg rimelig sikker på at det er der smerten sitter. Byrden av en tresifret kroppsvekt gjennom mange år, måtte vel slå ut en gang. Jeg tror det må være noe betennelsesgreier, så jeg smører
på litt gel hver kveld, som visstnok skal være både smertestillende og betennelsesdempende. Riktignok har den gått ut på dato, men det har vel jeg også, så dette burde fungere. Men googlingen ble en litt stusselig
opplevelse. Det er visst som regel to ting som fører til betennelse i akillessenen. Det er idrett og alder. Årsaken til mine smerter er nok nærmere liggesår enn idrettsskade, og det er ikke spesielt oppmuntrende. Kanskje må en
bare regne med noen vondter her og der i min alder. Og en må være forsiktig med brå bevegelser. I mitt nye liv på Facebook ser jeg jo at jevnaldrende fra det som i sin tid het gymnaset – så gammel er jeg – driver med
både løping, sykling, vinterbirk, sommerbirk og annen utagerende fysisk aktivitet. Bare vent!! Men jeg liker jo egentlig å gå tur i vakker vestfoldnatur, så jeg håper som sagt at akillessmertene snart gir seg.
I helbredelsesprosessen har jeg i skrivende stund foreskrevet og hengitt meg til en annen favorittaktivitet: sitting i solveggen på verandaen på Sundby. Med varmedress, Petterøe, kaffe og skrivesaker. Og sola stråler fra en skyfri
himmel over låven på Sundby. Livet er slett ikke det verste man har. Jeg tror Benny Andersen har skrevet noe om det. Og med meg på rehab i solveggen har jeg ei bok som jeg fikk av vår kjære kantor tirsdag kveld. Da kåserte
jeg på hyggekveld i regi av diakoniutvalget og menighetsrådet i Hedrum, og Tone kom med denne nydelige boka: ”Det skal merkes at vi lever”. Jeg kjenner allerede at jeg kommer til å ha stor glede av den. To av de virkelig store
personlighetene i dansk kulturliv etter krigen, Benny Andersen og Johannes Møllehave, sitter i dype samtaler på Kreta ei uke. Disse samtalene er det blitt bok av, ført i pennen av journalist og redaksjonssjef Karen Thisted. Mange av samtalene
tar utgangspunkt i Benny Andersens dikt. Og disse to gamle venner og vise menn har uendelig mye å gi. Fantastisk lesning så langt. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal lese et kapittel eller to i dag også, når jeg bare blir ferdig
med å skrive dette. Og når jeg sitter her i vårsola og skriver, gjør det ikke vondt i akillessenen heller. Bevegelse er oppskrytt.
Akilles kjenner vi fra gresk mytologi. Moren dyppet han i elva Styx, så vannet
skulle gjøre han usårlig. Vannet dekket alt, bortsett fra et lite punkt på hælen. Der ble han til sist rammet av en pil som tok livet av han. Senere er akilleshæl blitt betegnelsen på alle menneskers mest sårbare
punkt. De fleste har et slikt. Noen har mange, og det kan gjøre livet både tungt og utfordrende. Min akilleshæl sitter nok høyere opp, tror jeg. Hvis det da er i hjernen senteret for psyken sitter. Men dette er heller ikke så
enkelt. Når følelseslivet og psyken er i ulage, kjennes det som både nerver og følelser sitter over hele kroppen – utenpå. Da blir akilleshælen forholdsvis stor, og ganske lett å få ram på, dessverre.
Slik blir livet veldig sårbart. Og noen mennesker har utrolig nok glede av å såre andre på deres mest sårbare punkt. Dessverre har de ofte også en velutviklet evne til å finne disse punktene. Slike har jeg lite annet
enn forakt til overs for, og jeg skulle ønske det hadde gått an å stoppe dem på en enkel måte. Dessverre fremstår de ofte som usårlige selv. Jeg har møtt noen av psykopatens ofre, og vel aldri kjent så
sterkt på maktesløshet og empati som da.
Men akilleshælen vår kan bli rammet uten at det ligger tilsiktet ondskap bak. Noen ganger er det bare uvitenhet eller ubetenksomhet. Det må vi vel bære over
med. Samtidig tenker jeg at bevissthet på, beskyttelse av og åpenhet om min egen akilleshæl, kan bidra til at den ikke rammes så ofte. For det er vondt. Illustrasjonsbildet denne gangen er hentet fra en forebyggende behandlingsreise
i Sharm el Sheik for noen år siden. Trolig er det for lenge siden sist. Men noen timer i vakker vårsol gjør godt for min akilleshæl, både nedentil, oventil og innvendig. Håper du også har anledning til å unne
deg det. Fortsatt god vår.
Kvelde 7/3-2013
Med varm hilsen fra Even