Jeg kjørte fra Larvik mot Kvelde en ettermiddag i februar. Og jeg tror aldri jeg har sett så mange forskjellige blåfarger i en skiftende horisont oppover Lågendalen. Vel hjemme ble jeg minnet om at det er noe som kalles den
blå timen, mellom solnedgangen og mørkets frembrudd på ettermiddagen. Om det også er en blå time på morgenkvisten, er jeg usikker på. Eller om det bare er et vinterfenomen. Fantastisk vakker er den uansett, denne
nydelige overgangen mellom lys og mørke. Og så er jeg så glad i blått.
Mandag var jeg på fullmånekonsert i Hedrum kirke. Månen hang strålende blank over Hedrumsletta, og inne i kirken fikk
vi en times konsert som absolutt kunne konkurrere med den blå timen i stemning og skjønnhet. Larvik Kammerkor sang flott. Kantor Tone Langmoen Kalbakk dirrigerte og spilte – orgel og piano. Både til koret, fellessangen og til Jorunn
Abrahamsens nydelige fløytespill. Og vi sang Erik Byes ”Blå salme.” Den kommer jeg tilbake til. Arne Solem kåserte om månen, fasten og påsken. Om påskedag, som ble lagt til første søndag etter
første fullmåne etter vårjevndøgn på kirkemøtet på IKEA i 325. Eller var det Nikea? Og om blåmandag. Dagen etter fastelavnssøndag. Dagen før feitetirsdag og askeonsdag som innleder fasten i vår
kirke. Den opprinnelige betydning av blåmandag er jeg usikker på. Arne antydet noe om blå duk på alteret. Senere har den jo fått en viss slagside, ved å bli brukt om dagen etter en rangel. Enten rangelen var utagerende festing,
økonomisk galemattias eller andre ting en fikk svi for dagen derpå. Kanskje representerer også denne betydningen en slags overgang fra mørke til lys, i beste fall. Ellers holder jeg fast ved det vakre i blåfargen. Men heller
den blå timen enn blåmandagen, for å si det sånn. Og veldig gjerne Blå salme med tekst av Erik Bye og melodi av Henning Sommero. Jeg tror jeg har sunget den før. Men den har aldri gjort slikt inntrykk, som den gjorde på
mandag. Salmeteksten takker i det andre verset for lyse døgn, for barneskritt og for kjærtegn. Jeg har tidligere skrevet om lysere dager og om min lille grandnevø Liam, som bringer solstråler langt inn i sjelen. Jeg har mye å
være takknemlig for. ”Men og for våkenetter, som aldri unte ro, men ga min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto.” Sang vi. Den satt.
Jeg leser og hører noen ganger om mennesker som er takknemlige for
krisene i livet sitt, som de har vokst på og lært av. Det kommer jeg aldri til å få meg til å si om depresjonen og alle de tingene som skapte den og som fulgte i dens kjølvann. Når dagene er så mørke
og tunge, at de nesten ikke er til å holde ut. Når en er så trøtt og sliten, at en nesten ikke orker seg selv. Helt til hodet blir lagt på puta om kvelden, og en er lys våken. Klar for nok en urolig natt, som skaper nok
en tung dag. Nei. Jeg får meg ikke til å takke for det. Men så slo det meg på mandag, da vi sang ”Blå salme”. Kanskje har våkenettene skapt noen blå timer i mitt liv. Ikke bare blåmandager. Når
noen kommer bort og takker for åpenhet i Lykkepilen, i foredrag og på hjemmesida. Når noen sier de har fått hjelp av det jeg formidler. Når den gode humor får latteren til å komme gråten i forkjøpet, som
filosofen Fritjof Brandt har sagt. Og opplevelsen av gjenkjennelse og fellesskap får en til å både le og gråte sammen. Eller når tonene fra Elgars ”Salut d’amour” på fløyte og piano, kryper og varmer
langt inn i sjelen, som de gjorde på mandag. Da kan det dunkle draget skape blå timer i livet. Nettopp i brytningen mellom lys og mørke. ”I mørket er alle dager grå”, ble min litt depressive beskrivelse av hverdag
og tilbakevendende blåmandager. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Noen av dagene er blå. I hvert fall noen av timene. Jeg synger meg en blå, blå salme.
Kvelde 28/2-2013
Med varm hilsen fra Even