Helt siden jeg så Bond-filmen «Goldeneye» i 1995, har ordene i overskriften vært en del av mitt aktive ordforråd. Det var replikken til Boris, han som startet som en liten helt, slik jeg oppfattet det, og endte som en av
skurkene. Han var dataprogrammerer og nærmest datageni, og det var når han fant geniale løsninger på dataproblemer, han løftet begge armene i været, viste muskler og utbrøt; «I am invincible!». Siste
gang han gjorde det i filmen, stivnet både ordene og bevegelsen i en flom av flytende nitrogen. Det var historien om Boris.
Men ordene hans har levd videre hos meg. HVORFOR jeg ikke har fått disse ordene ut av hodet, er faktisk en gåte
for meg. Kanskje begynner jeg å øyne noe av svaret nå. Ordet betyr nemlig noe så lite beskjedent som USLÅELIG eller UOVERVINNELIG. Og etter at depresjonen slo meg ut av arbeidsliv og normalt sosialt liv i 1997, har jeg følt
meg alt annet enn uovervinnelig. DET har vel forresten aldri vært noen fremtredende følelse i livet mitt. Men likevel har dette uttrykket hengt fast hos meg siden jeg så filmen i 1995. Det kan jo ha med de store motsetningene å gjøre
– uovervinnelighet og sårbarhet. Kanskje drømmen har ligget der under sårbarheten hele tiden; «I am invincible.» Og nå har den omsider fått følge av litt indre driv. Tror jeg. Muligens. I hvert fall kanskje
litt.
For opptil flere ganger i løpet av «Helene sjekker inn» episoden fra Evjeklinikken, kan undertegnede observeres med armene i været og et høyt og tydelig «I am invincible» på leppene. Det skjer
også flere ganger uten kamera tilstede. Bare så det er sagt. Jeg tror fortsatt ikke jeg er uovervinnelig. Jeg synes jeg kan høre stemmen til Atle Antonsen i reklamen for avfallssortering. «Du æ`kke det, vettu. Uovervinnelig!
Nå må du ta deg litt sammen!» Jada, jeg vet det! Men dette uttrykket er likevel blitt et slags mantra jeg bruker for å heie på meg selv. For jeg står midt i en livsstilsendringsprosess som krever veldig mye. Nesten 50 kg
Even Sundby er blitt borte de siste par åra. Og det har kostet flesk, som noen så vakkert formulerte det. Dette er en lang prosess, der jeg prøver å vende meg til å spise mindre og smartere, og å bevege desto mer på
all annen muskulatur enn tyggemuskelen, hvis det er noe som heter det. Jeg nøler med å bruke ordet trening. Men det er vel egentlig det jeg prøver å få til. I tillegg til å slutte å spise hvert måltid som om
det skulle være mitt siste. Men invincible? Neppe. Eller kanskje litt?
For jeg kjenner at jeg har både utfordret og brutt en del grenser. Jeg tåler å være andpusten. Jeg tåler å verke i muskulaturen. Jeg har
jo hatt vondt på steder jeg ikke ante jeg hadde muskler. Jeg tåler til og med å være litt sulten, selv om det kanskje er det vanskeligste. Og det er disse små seirene, særlig på treningssiden, som har vært årsaken
til disse «I am invincible» fra min side på Evjeklinikken og til og med i selveste Kringkàstingen. Den følelsen kan jeg bruke til noe. Følelsen av mismot og mislykkethet kan jo ikke brukes til noe som helst. Så
jeg skal fortsette med mantraet «I am Invincible» i livet mitt. Jeg tenker at det kanskje kan hjelpe meg i denne utfordrende livsstilsendringsprosessen. Og hvis vi skal våge oss på en liten engelskleksjon til, sånn helt på
tampen, tar jeg med et ord som ligner fælt, men som betyr og virker nesten motsatt; INVISIBLE. Det betyr USYNLIG. Og det er nok dessverre mer uttrykk for den daglige virkelighet hos mange enn invincible. Hvis jeg husker riktig, konkluderer Helene sine
inntrykk fra denne runden med innsjekk med at det som er viktigst for mennesker hun har møtt, er å bli sett og anerkjent FOR DET DE ER! Kanskje ikke uovervinnelige. Men SYNLIGE, BETYDNINGSFULLE og VERDIFULLE.
For meg har juleevangeliet
en menneskelig side som handler om nettopp dette. Ordet ble menneske. Det ble følelser, kropp, evner og muligheter. Herligheten består av nåde og sannhet. Og vi kan leve med mye sannhet om oss selv, på godt og vondt, så lenge
vi lever i nådens rom, omsluttet av kjærlighet og raushet. Og så lyset da!! Over livet. I livet. «Lyset skinner i mørket. Og mørket har ikke overvunnet det.» UOVERVINNELIG. GOD JUL!
Kvelde, lille julaften
2019.
Med ønske om god jul fra Even