Grunnlovsfeiringen nådde nye høyder forrige uke. Selv om bunaden ikke passet i år, som jeg har gnudd om før, var det en opplevelse å feire årets nasjonaldag forrige lørdag i hovedstaden. Eksepsjonelt mange
mennesker i Oslo 17. mai, var meldingen i nyhetene om kvelden. Og akkurat slik opplevdes det. Det var folk over alt. Jeg kjørte fra Kvelde kl. 7. Så var det tradisjonsrik og nydelig frokost med gode venner, før vi trakk ned mot Slottsparken
for å se på barnetoget. Jeg fikk se slottet, skimte kongefamilien og virkelig høre og se at «Det går et festtog gjennom landet». Vi spiste marsipankake på Det Norske Teater, før turen fortsatte bortom et festpyntet
Storting (bildet) og tilbake til bilen på Frogner. At en ihuga nasjonalromantiker og royalist som meg får oppleve både slottet, kongefamilien, tusenvis av flagg og flott hornmusikk på en gang, blir nesten for sterkt. Så ble jeg
behørig hentet ned på jorda igjen, da vi passerte Solli Plass. Der var det gatefest og et lydnivå på musikken som kunne fremkalle både akutt psykose og hørselskader. Jeg kjente at nerveendene vibrerte. Og der satt det
folk og feiret. Jeg følte jeg fikk varige skader bare av å gå forbi. I am too old for this shit! Vi passerte også Petter Stordalens slottsfasade fra millionærklubbens festivitas dagen før dagen. Dette må jo bare
gullguttene få drive på med, men jeg synes det er meningsløst at det skal dekkes på nyhetene på TV. Men ellers var det flott å feire 17. mai og grunnlovsjubileum i hovedstaden.
Bilturen hjem ble også
en flott opplevelse. Lågendalen fra Hvittingfoss til Kvelde med vårfarger, sommersol og vaiende flagg, er et vakkert og rørende syn. Jeg ble imponert over flagg som vaiet ved Berganmoen Industriområde og på Kveldesenteret. Og
den lille bygda Odberg, må nesten ha norsk rekord i flagging. Veldig bra. Og de siste 500 meterne av turen, så jeg flagget vaie over Sundby Gård.
«Da røres mitt bryst, da blott hviske jeg kan. Gud signe deg
Norge, mitt deilige land.
Da svinger jeg hatten, da hjertet får tolk. Hurra for mitt brave, mitt kraftige folk».
Disse gamle, nasjonalromantiske strofer fra «Når fjordene blåner», har jeg brukt
i et par 17. mai taler. Litt svulstig skal det være på 17. mai. Vel hjemme ble det mer prosaisk, med pølse og potetmos, jordbær og is. Men fortsatt veldig 17. mai. Så fikk jeg med meg folkefesten fra Eidsvoll på TV. Jeg
satt og tørket tårer i nesten halvannen time. Høydepunktene for min del var Ole Paus, Sissel Kyrkjebø og ungene som fremførte «Enig og tro til Dovre faller.» Med et aldeles nydelig, sjarmerende vesen i spissen.
De små historiske innslagene var også flotte. Og jeg hadde stor sans for Per Fugellis ord mot slutten. Han er min store sosialdemokratiske helt. Og Ole Paus fikk avlevert en liten Dalai Lama smekk til regjeringsapparatet. Det fremstår som
veldig merkelig og litt pinlig at norske myndigheter ikke tør å møte han, når en samtidig hører dem prise verdiene som løftes fram og feires rundt Grunnloven og 17. mai. Det er mulig vi trenger å hente fram filmen
«Kongens tale» igjen. I slutten av talen, som den stammende kongen gjennomførte med glans, hadde han et sterkt oppgjør med tanken om at «Makt er og gir rett.» Det er andre verdier vi ønsker å stå for
og dyrke. TV-sendingen sluttet akkurat i tide til at jeg kunne fire flagget på Sundby kl. 21. Med tonene fra nasjonalsangen i hode og hjerte. Jeg fortsatte feiringen med å innta Danmark sist tirsdag, og jeg hadde to flotte dager i Skagen. Så
lurer jeg på om jeg skal gi mitt bidrag til grunnlovsfeiringen, ved å legge ut prekenen fra jubileumsgudstjenesten i Hedrum kirke 23/2. Da startet jeg for alvor feiringen av grunnlovsjubileet. Og den gudstjenesten med korsang, salmesang og historisk
spill, var et av årets absolutte høydepunkter for min del. Prekenen finner du etter hvert i menyen under «Grunnlovspreken.» Det tok sin tid å renskrive den. Men nå kan du lese den, hvis du har lyst.
Så nyter
jeg våren og festen og gleden – og prøver å holde fast ved noen av de intenst gode øyeblikkene og opplevelsene de siste dagene. Det er nok nedturer i livet. Men heldigvis er det også mange gylne øyeblikk.
Kvelde
24/5-2014
Med varm hilsen fra Even